Rusproblem eller adferdslidelse?

– Vår erfaring er at det sjelden gjennomføres kartlegging av antisosial personlighetsforstyrrelser hos pasienter. Det burde gjøres oftere, for det har viktige konsekvenser for behandlingen, fremholdt overlege Øyvind Urnes, leder for Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri ved Oslo universitetssykehus (OUS), da han holdt foredrag på en konferanse om personlighetspsykiatri på tampen av fjoråret.

Overlegen mente antisosial personlighetsforstyrrelse ofte blir oversett og sjelden utredet godt nok.

LES OGSÅ: Ta fatt i de isolerte barna

Antisosial livsstil eller -lidelse?

Han forklarte at det kan være spesielt utfordrende å diagnostisere personlighetsforstyrrelsen hos pasienter som har samtidig rusavhengighet. Særlig gjelder det pasienter som misbruker illegale rusmidler.

– Lever de antisosialt av nødvendighet for å overleve, eller er antisosialiteten en underliggende sykdom? poengterte Urnes.

Han mente det er viktig for behandlere å kartlegge om det er snakk om primær eller sekundær antisosialitet, det vil si om den antisosiale adferden oppsto før eller etter rusavhengigheten. Urnes og hans kollegaer har flere ganger opplevd at pasienter har «hoppet ut av» diagnosen idet de sluttet å ruse seg, altså er det livsførselen med rus som gjør at pasienten har antisosial adferd. Andre ganger kan ruslidelsen skygge over personlighetsforstyrrelsen. Om lag 25-30 prosent av pasienter med antisosial personlighetsforstyrrelse har en pågående misbrukslidelse, ifølge Urnes. Han sa videre at tall fra USA viser at alt fra 15 til 50 prosent av rusmisbrukere har antisosial personlighetsforstyrrelse.

Få kvinner

Fagsjef ved Klinikk for psykisk helse og avhengighet ved OUS, Ewa Ness, undret om det er så vanskelig å oppdage antisosial personlighetsforstyrrelse fordi behandlere kvier seg for å gå inn i en diagnostisk kategori hvor det hersker betydelig pessimisme om behandling har effekt. I dag regner forskere med at rundt 1 prosent av befolkningen har antisosial personlighetsforstyrrelse, andelen er langt høyere blant fengselspopulasjonen. Hun reflekterte også rundt hvorfor det er så få kvinner som får diagnosen.

– Er det genetisk? Biologisk? Eller er det rett og slett vanskelig å forestille oss kvinner som hensynsløse? spurte Ness.

Kalde og ufølsomme trekk hos barn

Professor Essi Viding fra University College of London er en internasjonalt ledende forsker på barn med kalde og ufølsomme emosjonelle trekk. Det er barn som ikke viser anger eller skyld, mangler empati, manipulerer andre til egen fordel og mener de er viktigere enn andre. Hun understrekte at de fleste barn med kalde og ufølsomme trekk ikke utvikler psykopatologi, men samtidig predikerer slike trekk økt risiko for psykopatologi i voksen alder. Barn med kalde og ufølsomme emosjonelle trekk har også høyere sannsynlighet for å begå voldelige handlinger når de blir eldre. Derfor må foreldre, lærere og behandlere ta slike trekk på alvor, mente professor Viding.

Utfordrende foreldreskap

Vidings forskning har vist at kalde og ufølsomme trekk er sterkt arvelig betinget. Barn med genetisk sårbarhet for slike trekk er spesielt utsatt hvis de vokser opp i familier med lav inntekt i belastede miljø. Samtidig påpekte forskeren at foreldrene til disse barna har en svært utfordrende oppgave.

– Mange foreldre prøver veldig hardt, men de får liten respons tilbake. Dette er barn som unngår øyekontakt, ikke viser følelser og mangler empati. Det kan være utmattende og demotiverende for foreldre, poengterte Viding.

Behandlingsimplikasjon

En viktig implikasjon for praksis er å gi støtte og oppmuntre til barnas foreldre.

– Foreldrene må få positiv og konstruktiv støtte slik at de orker å fortsette å forsøke å bygge god relasjon med barna, sa professor Viding.

Hun ønsket også mer forskning rundt hvordan ulike belønningssystemer kan påvirke barnas oppførsel. I møte med barn med kalde og ufølsomme trekk bør behandlere rette seg mot barnets egeninteresse og vise at god og ønsket oppførsel vil gi barnet goder og rettigheter.

– «What’s in it for me?» er det viktigste spørsmålet for barn med kalde og ufølsomme trekk. Det bør ha konsekvenser for behandlingen, mente Viding.