- Vi vier ikke nok oppmerksomhet til isolerte barn og unge, de som trekker seg unna. I dag får de utagerende barna brorparten av oppmerksomheten, sa psykiatriprofessor John Walkup, leder av barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling ved Weill Cornell Medical Center i New York, da han holdt foredrag om sosial tilbaketrekking og vold på den nordiske schizofrenikonferansen i Stavanger.
Internaliserer aggresjon
Walkup mente at foreldre, lærere og helsepersonell i dag er gode på å identifisere og iverksette tiltak for barn og unge som er aggressive og utagerende, det vil si de som eksternaliserer sin aggresjon. Men, sa Walkup, vi lykkes ikke med å identifisere og hjelpe de tilbaketrukne, isolerte barna. På sikt kan de isolerte barna utgjøre en større fare for seg selv og andre, fordi noen av dem internaliserer sin aggresjon og bygger et hemmelig indre liv. Så mange som 10-15 prosent av barn har unnvikende adferd. En tredel av disse kan karakteriseres som hemmelighetsfulle. De kan være intens fokuserte på negative tanker og nære omfattende hevnplaner.
– Når det har vært skyteepisoder og andre alvorlige voldshandlinger, får vi i ettertid nesten alltid høre at gjerningsmannen – for det er alltid en mann – har være isolert og tilbaketrukket i mange år. Vi vet at unnvikende oppførsel oppstår i tidlig år og er vedvarende og konsistent. Derfor kan og må vi ta tak i de unnvikende barna tidlig, poengterte Walkup.
LES OGSÅ: Sju tips når du bruker SCID-5-PF
Kalkulert massevold
Inge-Arne Teigset er psykologspesialist tilknyttet Nasjonalt kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri. Han gikk i rette med den vanlige oppfatningen om at en person som begår massedrap nødvendigvis er en person det «klikker for», som er ute av kontroll eller påvirket av rusmidler.
– Massedrap er som oftest uhyre godt forberedt. Den ekstreme volden er predatorisk, med sterkt fokus på prestasjon. Drapsmannen er et rovdyr på jakt, ikke en villmann ute av kontroll, sa Teigset.
Mangler eget «selv»
Teigset snakket om psykologien bak ekstreme handlinger, og beskrev volden som utslag av en ekstrem form for narsissisme og grandiositet, hvor eget selv er enestående, høyt hevet over andre, med rett til å bestemme hvem som skal leve og dø. Voldelige hevnfantasier er et gjennomgående funn hos gjerningsmenn, hevnfantasiene repeteres så ofte at de blir en sentral del av selvbildet.
– Å gå bort fra hevnplanene er ikke et alternativ, da ville mannen bli konfrontert med en uutholdelig opplevelse av mangel på selv. Det er grunn til å tro at de fleste som begår ekstreme voldshandlinger er blitt krenket og påført mye skam og skyld i barndommen. De har ikke fått hjelp til å konstruere et eget «selv», mente Teigset.
Kunnskap om personlighetspsykiatri
Øyvind Urnes, overlege ved Oslo universitetssykehus, var opptatt av hvordan ny kunnskap om personlighetsforstyrrelser og personlighetspsykiatri kan gi pasientene bedre behandling. Overlegen minnet om at personlighetsforstyrrelser er svært belastende for pasienten. De har sterk indre smerte, økt selvmordsrisiko og kroniske symptomlidelser som angst, depresjon, spiseforstyrrelser og rusmisbruk. De har store vansker i sine nære relasjoner og får dårlig effekt av behandling av symptomlidelsene. Rundt 10 prosent av befolkningen har en personlighetsforstyrrelse, sykdommen er vanligst i ungdomsårene.
– Vi må gripe inn tidlig for å unngå at problemene i ungdomstiden vokser til større lidelser, sa Urnes.
Arv og miljø hånd i hånd
På begynnelsen av 2000-tallet undersøkte britiske forskere MAO-A genet hos menn. Genet er knyttet til hjernens utvikling og fins i to versjoner. Forskerne finner at bærere av den ene versjonen av MAO-A genet har forhøyet risiko for å utvikle psykopati; de kaller den versjonen av genet «krigergenet». Den andre versjonen av genet ser ut til å virke beskyttende, et «løvetanngen». Forskerne gjør et annet viktig funn: «Krigergen»-versjonen av MAO-A er kun forbundet med psykopati dersom bæreren er blitt utsatt for omsorgssvikt. I tillegg viser forskningen at dersom bærere av krigergenet opplever god omsorg, kan de utvikle svært trygge og robuste personligheter. Orkidébarna har altså genetiske forutsetninger for å være mer sensitive både for nærende og tærende stimuli.
Internasjonalt er det store diskusjoner om hvilke kriterier som må oppfylles for å diagnostisere personlighetsforstyrrelse. Forskere og eksperter har ikke klart å bli enige om en endelig klassifikasjon. Men man begynner å få god kunnskap om årsakene til personlighetsforstyrrelser. Kort oppsummert: Arv og miljø er begge viktige.
Tilknytningstraumer og omsorgssvikt er knyttet til flere ulike personlighetsforstyrrelser, men genetisk sårbarhet er også en svært viktig faktor. Hvilke konsekvenser sårbarheten får, avhenger av miljø. Å bli utsatt for overgrep kan ramme sårbare barn særlig sterkt, mens hvis sårbare barn får god omsorg, kan de blomstre – som «orkidébarn». Den genetiske sårbarheten kan være både svakhet og styrke.
– Hvis orkidébarn som har vært utsatt for overgrep og omsorgssvikt får god behandling, kan de ha svært god effekt av behandlingen, sa Urnes.