Siste gang Mona Ekra Hedenstad (25) så broren sin Rune, var i hennes konfirmasjon i 2011.
- Rune satt i fengsel fra høsten året før, og helt fram til konfirmasjonen min. Det eneste jeg ønsket meg til konfirmasjonen, var at Rune skulle være der. Jeg hadde ikke sett han på et halvt år, og jeg husker så godt da han kom ut av bilen. Jeg løp over gresset og kastet meg i armene hans, sier Mona.
Det ble en fin dag. Mona husker spesielt godt at de to satt ute på trappen og pratet. Rune lovet lillesøsteren sin at nå var han ferdig. Nå skulle han bli rein og få tilbake livet sitt.
- Jeg trodde på han, sier Mona.
- Jeg ble skikkelig forbannet
Kort tid etter, på chat på Facebook, begynte Rune å be lillesøsteren sin om penger.
- Da skjønte jeg at han hadde begynt å ruse seg igjen. Jeg ble skikkelig forbannet på han og sa at jeg ikke gadd mer. Når du har blitt som du har blitt, så kan du bare ha det så godt. Jeg orket ikke mer. Han ønsket meg en god sommer, og sa at han var glad i meg. Jeg svarte ikke, sier Mona.
Få dager senere, døde Rune av en overdose. Han ble 27 år. Kroppen ble sendt til obduksjon. Familien ønsket å vite om han hadde gjort det med vilje eller ikke.
- I obduksjonsrapporten stod det at han hadde en skikkelig blanding av veldig kraftige rusmidler i kroppen, og at ingen kunne overleve det han hadde tatt. Det kan tyde på at han gjorde det med vilje. Samtidig er det en del av meg som lurer på om han kanskje trodde han skulle tåle det. Det får jeg aldri svar på, sier Mona.
En ikke-anerkjent sorg
Rune døde tre uker før terrorangrepet i Regjeringskvartalet og på Utøya. Da Mona kom tilbake på skolen den høsten, følte hun at hennes sorg druknet i oppmerksomheten og sorgen etter terrorangrepet.
- Det var elever på skolen min som kjente folk som hadde vært på Utøya, og jeg følte at min sorg ikke var gyldig i forhold til denne sorgen. Jeg hadde “bare” mistet broren min til rus. Det var jo hans egen skyld. Ingen skjønte at min sorg var like vond som de andres, sier Mona, som verken fikk eller oppsøkte hjelp.
- Det gikk bra en stund, men da jeg begynte å studere, måtte jeg snakke med en psykolog. Jeg slet med mye dårlig samvittighet, og følte at det var min skyld at Rune døde, siden jeg ga ham opp. Han hadde tidligere sagt at jeg var den eneste som støttet han og som hadde troen på han. Hva om jeg hadde sagt at dette skal vi klare sammen. At jeg ville være der for han resten av livet, sier Mona.
Les også: Etterlatte etter narkotikarelaterte dødsfall opplever at de ikke får den hjelpen de har krav på.
Det vil alltid være en tom stol
I dag er Mona i mammapermisjon med en liten gutt på fem måneder. Hun gruer seg til de store milepælene fremover, som sønnens bursdager, den dagen hun skal gifte seg, selskaper og jul. Det kommer alltid til å være en tom stol. Likevel føler hun at hun bør slutte å sørge over broren snart.
- Nå er det over ti år siden Rune døde, og jeg føler at jeg må slutte å sørge over ham og melke den kua, sier Mona.
Så ringte de fra Ivareta, organisasjonen for pårørende berørt av rus, og lurte på om Mona ville være med i en film. Filmen er en del av et prosjekt som Ivareta jobber med for å sette søkelyset på pårørende og etterlatte som har opplevd dødelige og ikke-dødelige overdoser.
- Jeg sa ja. Jeg følte at det var viktig å være med. Jeg hadde ingen å prate med da Rune døde, det er ikke ofte man møter mennesker i samme situasjon. Kanskje kan min åpenhet hjelpe andre, sier Mona.
Mange bærer på store hemmeligheter
Miriam Neegaard er prosjektleder og fagansvarlig i Ivareta. Hun forteller at en av målsettingene med filmen er å bidra til åpenhet.
- Vi har snakket med tusenvis av pårørende, og vet at mange først i voksen alder våger å sette ord på det de har opplevd i barndommen. Mange har vært pårørende til noen med rusproblemer siden de var barn. De har gjennom mange år vært vitner til overdoser, og vært utsatt for en rekke andre belastninger i kjølvannet av rusproblematikken, sier hun, og forteller at for mange har frykten og skammen gjort at man ikke snakker om utfordringene, verken innad eller utenfor familien.
- Istedenfor bærer man på store hemmeligheter man ikke skal bære på, og lar være å oppsøke hjelp og støtte. Vi har valgt å ha med unge pårørende i filmen, fordi vi ønsker mer åpenhet i tidlig alder.
Ny pårørendeundersøkelse: - Vi trenger ingen heiagjeng
Tilbud til unge pårørende
- Vi har blant annet et tilbud til unge pårørende, og vi ser at mange pårørende som møter hverandre i gruppen ikke har vært åpen med noen før. Vi vet også at for eksempel søsken til rusavhengige er en gruppe pårørende som er veldig vanskelig å nå. Mange er svært oppegående og ansvarsfulle, og blir gode på å avlede vanskelige følelser med å være i aktivitet eller gjøre andre ting. Problemet kan være at de ikke kommer i kontakt med sine egne følelser, eller at de opplever at de må håndtere alt som er vanskelig på egenhånd.
Vi håper at flere pårørende og etterlatte skal våge å åpne seg for noen de stoler på, eller oppsøke hjelp om de har behov for det, sier prosjektlederen.