Per Isdal er psykologspesialist og jobber i organisasjonen Alternativ til vold. Han har jobbet med voldtektsmenn og voldelige mennesker i over 30 år, og har gitt ut flere bøker, blant annet boken Smittet av vold. Under årets nasjonale krisekonferanse i Gjøvik i november, holdt han foredraget “Medfølelsens pris”. Der fortalte Isdal at etter mange år i bransjen, kom volden inn i hans kropp og tanker, og farget hans sinn.
Mye sykefravær
Isdal forteller at folk som jobber som hjelpere, har Norges farligste jobber. Når man ser på tallene fra Statistisk Sentralbyrå over hvem som er mest syke, er det den samme vinneren hvert eneste år. Det er helse- og sosialfeltet, og alle som jobber med mennesker og deres problemer.
- Denne statistikken sier tydelig at vårt felt er risikoarbeid. Dette er grovt underkommunisert. Mange tenker at det er noe med de som jobber på dette området, at de er for følsomme, svake, litt for mange kvinner, sier Isdal, før han slår fast at det ikke er tilfelle.
- Sykestatistikken handler ikke om de som jobber der, den handler om jobben.
- Hva gjør egentlig jobben med meg?
- Jeg ble hjelper fordi jeg virkelig ville det. Jeg syntes jeg hadde en utrolig fin jobb. Den var spennende og fascinerende, sier Isdal i foredraget, og legger til at han ofte fikk det samme dumme spørsmålet: “Hvordan orker du å jobbe med de fæle greiene der?”
- Jeg svarte alltid med en hehe-lyd først, og så kunne jeg si med varme at, nei, det er faktisk en fin og spennende jobb, og husk at jeg har trening i å takle dette, sier han.
Først ti år senere, begynte han å tenke at det dumme spørsmålet kanskje ikke var så dumt likevel.
- Det er tungt å jobbe med dette, og jeg begynte å stille spørsmålet til meg selv: Hva gjør egentlig dette arbeidet med meg?
Sint, utålmodig og irritabel
Det var spesielt én hendelse som fikk Isdal til å se seg selv i et nytt lys. Hans sønn, som den gangen var sju år, spurte en dag hvorfor han alltid så trist ut.
- Jeg skvatt. Jeg synes ikke jeg var det. Men jeg var jo det, jeg var preget av jobben, sier Isdal.
Han hadde også blitt et alvorligere menneske. Han hadde blitt sintere og en mer utålmodig og irritabel pappa. Han søkte seg bort fra folk og mot ensomhet. Han sluttet å se på nyhetene, siden hele jobben og hverdagen hans var full av vold, konflikt og sykdom. Likevel ble han hektet på vold, og ville ha de verste sakene på jobben.
- Når man jobber med sterke ting, trenger man enda sterkere ting for å føle og finne interesse, sier han.
Ta i bruk: Kartleggingsverktøy knyttet til rusmiddelbruk, traumer og voldsrisiko.
Symptomer på traumatisk stress
- Jeg, og de fleste i våre yrker, jobber med sterke inntrykk. Sterkere enn vi skjønner og legger merke til selv. Vi mennesker er flinke til å venne oss til ting, det handler om mestring og overlevelse. Det mest inderlige, rare eller syke blir ganske fort normalt. Når vi venner oss til ting, mister vi også bevisstheten om at det vi opplever er spesielt, sier Isdal, og ramser opp symptomer på traumatisk og smertefullt stress eller overbelastning:
- Mange får en motstand mot stimuli. Hele vår organisme, som er fantastisk selvreparerende, søker mot det enkle og det lette. Konsentrasjonsproblemer, PTSD og dårlig immunforsvar er heller ikke er uvanlig, og når humoren forsvinner, er det fare på ferde, sier han.
Mange opplever også det Isdal kaller compassion fatigue.
- Vi bryr oss ikke like mye. Hvis dette går lengre, kan det bli giftig, og vi kan bli nedlatende, sier han.
Må få reagere
- Mange forklarer symptomene med at det er noe galt med oss. Jeg er ikke sterk nok eller flink nok. Mange tror at bare vi er flinke nok og trener yoga, blir vegetarianere og tar tarmskylling, så går det bra, men vi kan ikke flinke oss bort fra dette, sier Isdal.
Det man ifølge Isdal trenger, er å få reagere i trygge omgivelser. Han anbefaler alle arbeidsplasser å ha et leirbål.
- Vi må ha et sted der vi kan dele våre reaksjoner og bli lyttet til. Et "safe place" der det er rom for omsorg, støtte og pauser, der man kan få hjelp av noen som har en lik historie.
Arbeidsgiver må ta ansvar
Isdal understreker at arbeidsgiver og leder har et ansvar for at folk ikke skal bli syke av jobben sin. For at arbeidsgiver skal ta det ansvaret, trenger vi kunnskap.
- Jeg blir så forbannet når jeg reiser rundt på arbeidsplasser der de ikke engang har tid til å spise lunsj sammen. Disse arbeidsplassene burde vært stengt, sier han oppgitt, og ber folk ta vare på hverandre.
- Når en ansatt eller en kollega er på vei til å kjøre seg i senk eller gå på veggen, er ofte den siste som skjønner det, vedkommende selv. Man er avhengig av gode kolleger som tar vare på en.
WEBROP 2021: Den 17. februar holder Per Isdal foredrag om voldens psykologi på WEBROP. Tema for webinaret er rus og vold: Hvordan møte vold og aggresjon i ambulant arbeid/oppsøkende virksomhet. Les om alle foredragsholderne og delta gratis her.