- Man kan godt snakke med folk og stille dem spørsmål, men da må man ha en idé på forhånd om hva man skal spørre om. Når deltakerne får utdelt et kamera, er det ikke lagt noen føringer på forhånd. Det liker jeg veldig godt, og jeg får frem en ny type kunnskap som kanskje ikke ville ha kommet frem i et intervju, sier Siw Tønnessen, doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Sørøst-Norge.
Studien er en del av det overordnede prosjektet Fra double-trouble til dual recovery: forsterking av recovery orientert rehabilitering og livskvalitet gjennom et samarbeidsfokusert partnerskap. Deltakerne lever med samtidig rusutfordring og utfordringer med psykisk helse.
Siw Tønnessen, doktorgradsstipendiat ved USN. (Foto: Privat)
Kraftfull visualiserende metode
- Med Photovoice, skyver vi litt på makten. Den som deltar, kan få definere og komme med første utspill. Noen er kanskje ikke så gode med ord og bruker litt tid på å tenke. Metoden gir stemme til grupper av mennesker som vanligvis ikke høres der beslutninger tas. Dette er en demokratisk måte å tenke forskning på. I tillegg er det gøy, sier Tønnessen.
- Det kan gjøre noe med våre antakelser om livene til mennesker med sammensatte utfordringer. Visualiserende metoder er kraftfulle, nettopp ved å vise frem, og ikke kun si med ord, sier hun videre.
Tok bilder av ting
Tønnessen delte ut engangskamera til to deltakere. Hun deltok også selv. Dermed fikk hun kjenne på hvordan det var å bruke kamera på denne måten, samt å finne ut hva som fungerer fototeknisk.
- Jeg hadde festet en lapp på kamera der det stod: “Hva er meningsfullt i hverdagen din?” Til min store overraskelse, tok vi nesten ingen bilder fra jobbene våre, og det var få bilder med andre mennesker. Når man spør folk hva som er meningsfullt i livet deres, svarer de som regel de åpenbare tingene, som relasjoner, barn, familie, jobb og kolleger. I min studie, tok folk bilder av ulike små objekter eller ting de hadde hjemme. Ting som betyr noe for dem, som symboliserer noe og som har en historie, sier Tønnessen.
På deres premisser
- En tok for eksempel bilde av inngangspartiet sitt med en liten skål med nøkler oppi. Han hadde nettopp flyttet for seg selv. En er vegetarianer, og tok bilde av matretten kimchi, og en tok bilde av en mattebok. Han har begynt å studere. Dette er ting som forteller noe om hvem de er, om identiteten deres, sier doktorgradsstipendiaten.
Siden det var få bilder av jobb, skole og andre mennesker, betyr det at dette ikke er viktig for dem?
- Nei, for da vi satt oss ned og snakket om bildene i etterkant, trakk de inn jobb, skole og relasjoner, men det ble på deres premisser, sier Tønnessen.
Utfordringer med engangskamera
Rent fototeknisk, møtte forskeren på en del utfordringer underveis. En del av bildene ble veldig dårlige.
- Vi er så vant med å ha gode kameraer og redigeringsmuligheter på smarttelefonene våre, så vi trenger ikke tenke på lys og fototeknikk, sier Tønnessen, som vurderte å la deltakerne bruke mobilkamera.
- Grunnen til at jeg valgte engangskamera, er fordi man i større grad må tenke på hva man tar bilde av når det er en begrensing på antall eksponeringer i kameraet. Det gjør det mer skjerpende. Man kan ikke bare slette et bilde og ta det på nytt. Bildene på telefonen vil også blande seg med de andre bildene, og det kunne bli vanskelig å huske hvilke bilder man hadde tatt i denne sammenhengen. Dessuten er det ikke alle som har smarttelefon, sier hun.
God opplæring
Tønnessen forteller at hun har lært flere ting i løpet av prosjektet, blant annet at hun må sørge for god nok opplæring, som bruk av blits og at man ikke må ha fingeren foran linsen.
- En av deltakerne påpekte at livet hans virket så trist og guffent, siden bildene ikke var av så god kvalitet. Det er jo selvfølgelig litt synd, men som metode er ikke kvaliteten på bildet så viktig, men hva det viser, sier hun.
Les også: Bolig til ROP-gruppen - hvordan få et vellykket tilbud