- Den “spesielle sorgen” hos foreldre ved narkotikarelatert død, var karakterisert av opplevelse av forlenget foreldreskap, sterke sorgrelaterte emosjoner og reaksjoner, og opplevelse av sosial stigmatisering og selvstigmatisering, sier Kristine Berg Titlestad. Sammen med Lillian Bruland Selseng, er hun leder for END-prosjektet som springer ut fra Institutt for velferd og deltaking ved Høgskulen på Vestlandet.
Titlestad har nylig disputert med avhandlingen "The “special grief” of parents bereaved by drug-related death”. Der intervjuet Titlestad og hennes medforfattere 14 etterlatte foreldre om tiden før og etter barnets dødsfall. I tillegg har 95 foreldre svart på et spørreskjema.
Manglende hjelp og stigma
- Det viser seg at de med lavest mestringstro, er de som sliter mest. De trekker seg ofte tilbake. Mange har opplevd så mye før dødsfallet, der de har følt at de ikke har vært gode nok foreldre. Dette har ført til at mange kjenner på skyld og skam, og at de har sviktet barnet sitt, sier Titlestad.
- Dette handler også om at man forventer å få hjelp fra hjelpeapparatet, men at man ikke får det. Det handler om stigma, og at man føler at sorgen ikke er anerkjent. Mange konkluderer da med at de ikke er verdig å få hjelp. At dette var et dødsfall de burde ha forhindret, sier hun videre.
Les også: Monas bror døde etter overdose: - Jeg har hatt mye dårlig samvittighet
Skylder på andre
Titlestad forteller at skyldfølelsen reduseres med tiden, men at den alltid ligger i bakhodet og kommer frem med jevne mellomrom. I tillegg til å føle skyld, så skylder også noen på den rusavhengiges nettverk. Denne skylden legger mange vekk etter hvert.
- Man begynner å tenke på hva barnet deres ville sagt til at de la skylden på andre, som for eksempel avdødes venner, sier Titlestad, og legger til at mange likevel er veldig sinna på hjelpeapparatet. De er skuffet over at barnet ikke fikk god nok hjelp da det levde.
Tiden hjelper
De med lavest utdannelse, er også blant de som sliter mest. Tid siden dødsfallet, spiller også inn.
- Det er veldig utfordrende i starten, men tiden hjelper, selv om det kan ta fryktelig lang tid før ting blir bedre, sier Titlestad.
Omsorg for barn gjør sorgen lettere
- De som best klarte å tilpasse seg livet etter dødsfallet, var de som hadde omsorg for egne barn eller barnebarn. Det handler om at noen trenger deg, og det handler om identitet. Man har vært hjelper i så mange år, og det har tatt all tid og energi. Hva skal man gjøre nå? Hvis man ikke har noen som er avhengig av en, kan det bli vanskeligere å orientere seg tilbake til livet, sier Titlestad.
Be om hjelp
En annen felles faktor for de som klarte seg godt, var at de fikk eller klarte å be om hjelp.
- De fikk hjelp til å finne forskjellige kognitive strategier, for å hjelpe dem i sorgarbeidet. Som for eksempel aktiv sørging, for så å sette sorgen på pause, sier Titlestad, og kommer med et eksempel:
- En mor som ble intervjuet, bestemte seg en fredag for at hun skulle låse seg inne og sørge hele helgen. Så skulle hun ta pause fra sorgen og gå på jobb på mandag. Dette er strategier som virker.
Les også: 7 tips til forebygging av overdoser i kommunene
Nettverket er viktig
- Et godt nettverk er veldig viktig, men dette er komplisert. Å kommunisere om den som er død, er utfordrende både for den etterlatte og for nettverket rundt. Det gjaldt også for foreldre som mente at støtten fra familie og venner var god, sier Titlestad.
De etterlatte forteller at de opplever at folk er så redde for å såre og si gale ting, at de velger ikke å si noe. Mange etterlatte underkommuniserte sorgen sin for å beskytte nettverket.
- Det viste seg at dersom man hadde utfordrende familierelasjoner før dødsfallet, ble det som regel ikke enklere etterpå. Hadde man gode familierelasjoner fra før, kunne de bli styrket, sier Titlestad.
Det skal ikke alltid så mye til
Titlestad siterer en mor som forteller fra begravelsen:
“I begravelsen så fikk ungdommene lov å komme inn først sammen, og så en og en ettersom de orket ... Og det var, jeg satt litt utenfor, jeg orket ikke å ta på deres sorg der inne. Men det er noe med ungdom, som har en, de voksne, de blir så innesluttet og (sukk) korrekte og redde for å si noe galt. Mens disse ungdommene, de gråt, og de spurte, og de snakket, og de var, de klemte på hverandre og klemte på meg og ville at jeg skulle sitte sammen med dem (gråt i stemmen). Så vi var liksom sammen, og det husker jeg som en sånn … (gråt)”
- Jeg syns dette er et bra sitat. Det sier noe om hvor lite som skal til for at man føler at sorgen er anerkjent. Det spiller ikke så stor rolle hva folk gjør. Det hjelper bare at folk gir uttrykk for at de er der for en, sier hun.
Spør gjentatte ganger
Arbeidsgiver og kolleger er en del av nettverket til etterlatte. De må tørre å spørre hvordan det går, og ringe eller sende en liten melding.
- Spør om å få stikke innom en tur. De etterlatte sier gjerne nei først, men ta kontakt gjentatte ganger. De fleste gir uttrykk for at de setter pris på å bli spurt igjen, sier Titlestad, og oppfordrer etterlatte til selv å gi opplæring til nettverket sitt.
- Fortell hva man trenger og hva de kan bidra med. Det handler som regel om usikkerhet når nettverket trekker seg unna. De fleste ønsker å være der for en.
Hjelpeapparatet må på banen
Titlestad konkluderer også med at hjelpeapparatet må gi individuell og oppsøkende, proaktiv hjelp.
På individnivå er det behov for proaktiv krisehjelp umiddelbart etter tapet, samt bredspektret og behovsrelatert hjelp, og hjelp over tid.
På gruppenivå er det behov for å tilby egne støttegrupper for etterlatte ved narkotikarelatert død og bedre støtte fra sosiale nettverk.
Videre er det behov for å iverksette tiltak for å redusere stigma relatert til narkotikabruk, styrke offentlig anerkjennelse av de som er etterlatt av narkotikarelaterte dødsfall, og å koordinere tjenester til etterlatte i kommunene.
Les hva Titlestad mener hjelpeapparatet kan bidra med: Etterlatte foreldre får ikke god nok oppfølging