Mer enn 80 prosent opplever tilbakefall på heroin i løpet av første år etter institusjonsbehandling. Derfor er sosialkonsulent Mette Norman ved MAR Oslo poliklinikk opptatt av å gi LAR-pasientene verktøy for å mestre rusen og forebygge tilbakefall. MAR Oslo poliklinikk er del av Velferdsetaten i Oslo, og klinikken arbeider med pasienter på legemiddelassistert rehabilitering (LAR).
– Kroppen er som en huskelapp. Akkurat som vi automatisk spiser måltidene våre på bestemte tider på døgnet, «husker» kroppen til en rusmisbruker at å ruse seg demper uro og gir trygghet, forklarer Norman.
Tilbakefall naturlig del av endringsprosessen
Selv om pasienten har sluttet med rus, vil kroppen si ifra at den vil ha rus når det oppstår vanskelige situasjoner som utfordrer rusfriheten. Det tar tid å avlære kroppen, påpeker sosialkonsulenten. Hun minner også om at tilbakefall ofte er en del av endringsprosessen ved alle former for avhengighet.
– I behandlingen er det viktig at pasienten verken føler skyld eller skam ved tilbakefall. Det viktigste er at de snakker med oss om det. Bare slik kan vi finne frem til mestringsstrategier som passer for den enkelte, understreker Norman.
– Pasientene eier sin egen historie, de finner de beste løsningene.
Les også: Hva bidrar til recovery?
Bygging av mestringstillit (BAM)
Behandlingen tar utgangspunkt i metoden Bygging av mestringstillit (BAM), som henter fra både kognitiv læringsteori og atferdsterapi. Norman og hennes kollega Aage Aagensen har studert denne metoden under Hallgeir Brumoen, forfatteren av boka Vanen, viljen og valget. Alle de seks ansatte ved teamet som jobber med rusmestring og tilbakefallsforebygging på MAR Oslo har kompetanse i BAM. Selv om metoden er velkjent, kjenner ikke Norman til andre steder som har et så systematisk poliklinisk opplegg som dem. I Oslo er tilbakefallsforebygging et stort satsingsområde.
Når pasientene uttrykker at de ønsker å bli rusfrie, jobber teamet sammen med dem for å minske antall tilbakefall eller hindre at tilbakefallet blir stort. Etter en «glipp» er det viktig å utforske hendelsesforløpet og stille spørsmål som: Hvor var du? Hva tenkte og følte du? Hva la du merke til før du valgte å ruse deg? Målet er å skape en logikk slik at pasienten selv kan oppdage hvilke situasjoner de bør unngå eller strategier de bør satse på.
– Folk ruser seg ikke fordi de ikke forstår skaden de påfører seg selv og andre. De ruser seg fordi det er lært og naturlig.
Nytter det å prøve?
Folk trenger ikke henvisning for å få time hos MAR. De trenger heller ikke betale. De som ringer på MAR-døra midt i Oslo-gryta for å få hjelp til å slutte med rus, har ofte hørt om tilbudet av venner, fastlegen, spesialisthelsetjenesten eller NAV.
– De behøver egentlig ikke å ha bestemt seg for å slutte med rus heller. Noen kommer innom bare for å snakke med oss om livet sitt og for å føle på om de tror det nytter å prøve å slutte, forteller Norman.
Les også: Stoff-frihet eller skadereduksjon? Dropp moralismen!
Mestring gir motivasjon
Hun ser det er av stor verdi at pasientene får eierskap og brukermedvirkning til behandlingen. Mange gir tilbakemelding på at de setter pris på å bli møtt åpent som den de er, med tvil og ambivalens, med endringsønsker, men ofte manglende tro på å mestre.
– Alle har erfaringer med å gjøre noe annerledes, å få til noe de ikke hadde trodd de kunne klare. Alle kan bygge opp troen på å mestre. Derfor handler terapien også mye om å lete etter de gode øyeblikkene, sier Norman.
Gjennomsnittspasienten
Gjennomsnittspasienten på MAR-tilbudet i Oslo er mann, 43 år, som bor i egen eller leiet bolig, har arbeidsavklaringspenger og trenger mer behandling for å komme tilbake til arbeidslivet.
– De bør ha noe på plass i livet sitt for å klare å gå igjennom en endringsprosess. Det er for mye å forvente at en rusmisbruker uten et sted å bo skal makte å gå gjennom dette, poengterer Norman.
Les også: Et nytt liv med bolig
En pasients erfaring
«Petter» var en av dem som stakk innom MAR bare for å prate.
– Jeg hadde ikke bestemt meg for å slutte å ruse meg, men trengte å snakke med noen om hvordan jeg hadde det, forteller han.
Han var nysgjerrig på om endring var mulig, men synes det var vanskelig å forplikte seg. Han hadde ruset seg siden han var bare barnet, begynte med hasj da han var 14, og fortsatte med stadig sterkere stoffer. Nå var han nærmere 40 og lei og sliten av det livet han levde
Hyppige tilbakefall
«Petter» hadde smakt på et «normalt» liv, han hadde i perioder hatt både kjæreste, barn og jobb, og han har hele tiden et fast sted å bo.
– Jeg har alltid hatt venner og folk som bryr seg, men jeg har slitt med en eksistensiell ensomhet, forklarer han.
Det første året i behandling var preget av ambivalens, hyppige tilbakefall og tvil om hvorvidt rusfrihet var oppnåelig og ønskelig. Etter trekvart år klarte han imidlertid å legge merke til at han i perioder ruset seg mindre og at det ga noen gevinster.
– Det mest truende for meg var å begynne å kjenne etter hvordan jeg egentlig hadde det. Det var en kneik å komme over.
Det gikk bedre da han forstod at det var han selv som bestemte hva han ville snakke om og hvor mye han ville si. Å ta grep om og bestemme i egen behandling har vært helt vesentlig, mener «Petter».
Individuelle mestringsstrategier
Sammen med sosialkonsulent Norman gjorde han slik de pleier i den tilbakefallsforebyggende behandlingen: På en flipover skriver de ned hendelsesforløp den dagen de for eksempel klarte å la være å sprekke. Deretter går de gjennom alt og «rydder» i historien slik at den får en logisk oppbygging og er forståelig.
– Vi snakker om hva som kunne gått galt, og om hvorfor det gikk bra. Hva gjorde man annerledes denne dagen? Vi fokuserer mye på hvordan det kjennes å gjøre noe nytt, å klare å stå i krevende situasjoner og tåle det uten å repetere rusvanen, forklarer Norman.
Etterpå får pasienten med seg arket hjem. Det er en viktig del av metoden å gjøre hendelsesforløpet lett å huske ved å skrive ned alt, forklarer Norman. Pasientene kan bruke erfaringene neste gang de står i en liknende utfordring.
Nytt liv for «Petter»
– Jeg har lært meg å gjenkjenne – og unngå – faresituasjoner, sier «Petter».
Han legger ikke skjul på at prosessen har vært hard, men i dag kan han og folk rundt ham glede seg over at de gode resultatene den har gitt: «Petter» er på rehabilitering og jobber blant annet i arbeidstreningsbedriften Nyttig Arbeid.
– Å jobbe er viktig for å få et meningsfylt liv. Der har jeg fått gleden av å merke at folk regner med meg, det er så viktig å bli stolt på!
Nå vurderer han å søke seg inn på skole og etter hvert prøve seg på det ordinære arbeidsmarkedet.
– Jeg er så imponert over pasientene våre – hvordan de orker å reise seg gang på gang, at de holder ut! sier Mette Normann.
Les også: Er lei "liksomarbeid" fra NAV