Tikkanen skrev seg ut av sorgen

– Ord har vært min største glede, og gitt støtte og trøst, sier Märta Tikkanen (78).

Da hennes eldste sønn var 16 år fikk han en hodeskade. Han svevde lenge mellom liv og død. Da de somatiske symptomene gikk tilbake, gikk han inn i en tung, schizofren psykose og ble lagt inn ved psykiatrisk avdeling. Her lå han lenge isolert på et sterilt, nakent rom. Kun Märta fikk besøke ham. Da han ble friskere skrev hun bok om den ”skrekkens reise” hun hadde erfart da gutten var syk (Mörkret som ger glädjen djup, 1981).

Leste boka høyt

Sønnen var 16 år og boken handlet mye om ham. Etter at hun hadde lest hele manuset for ham, valgte hun å gi den ut.

Når hun slåss med å finne de rette ordene for skam, skyld og ulykke, opplever hun samtidig en frihet til å formulere verden slik hun vil den skal være. Hun glemmer smerten hun forsøker å beskrive, for de personlige følelsene må ses utenfra. Smerten er der, men hun skriver seg igjennom den.

Beskriver sorgen

– Det vanskeligste i mitt liv har vært de vonde situasjonene, som jeg så har tatt fram igjen i ettertid og beskrevet, sier Tikkanen.

Hun blir ikke trist av å lese fra sine bøker, som handler om de tyngste årene i hennes liv.

– Smerten ligger igjen i ordene, ikke i meg. Om jeg er sterk? Alle mennesker er sterke, men alle kan også briste, sier hun.

På konferansen Psykisk helse 2013 tok hun med deltakerne med på en reise i sine tyngste opplevelser. Om det 28 år lange ekteskapet med Henrik Tikkanen, et samliv hun beskriver i boken Århundrets kjærlighetssaga. Hun fortalte om hvordan hun lærte seg å merke når de intense, langvarige drikkeperiodene begynte. Det lignet et væromslag. Märta merket det på stemningen i huset og ordene som ble sagt.


Ville ikke svikte

Henrik og Märta flyttet sammen fordi de ikke kunne leve fra hverandre. For henne var han både framtid og bunnløst håp på samme tid. Henrik var den hun ville stå ved siden av og aldri svikte.

Märta Tikkanens beskriver Århundrets kjærlighetssaga som en bok fra et liv fullt av kjærlighet, sinne og sorg. Og duften av konjakk, ispedd lukten av magesyre, når ektefellen hadde kastet opp.

Skapte utrygghet hos barna

Märta og Henrik fikk fire barn. Barna var det aller vanskeligste i samlivet med Henrik. De hadde ikke valgt sine foreldre og kunne ikke velge dem bort. Barna fikk mye kjærlighet, sier Märta, og ga lojalitet tilbake. Men utryggheten hos barna var stor.

Deres yngste datter, som har ADHD og er psykisk utviklingshemmet, drømte at hun lekte med sin ulvepappa. Plutselig begynte de å slåss, og så bet hun ham i hjel. Drømmen fortalte hun om under frokosten da faren hørte på. Plutselig skjønte hun at hun ikke kunne fortelle dette til faren sin, og lagde en artig, enkel avslutning på historien. Hun ville beskytte ham.

Banket opp etter bokutgivelse

I 1975 skrev Tikkanen “Menn kan ikke voldtas”. Den handlet om en 40 år gammel kvinne som på veg hjem fra en dansetilstelning blir voldtatt. Hun ville at mannen skulle forstå hva han hadde gjort mot henne, ville utsette ham for samme ydmykelse og brudd på integritet. Tikkanen ble senere slått ned av en kvinne for å ha skrevet noe så upassende om en mann.

– Mange ble sinte, og debatten raste. Jeg hadde venner og fiender. Jeg hadde rørt noe i folkesjelen, sier Tikkanen.

Noe hun også gjorde da hun beskrev livet til en kvinne som var gift med en alkoholmisbruker, og som var opptatt av å ha en perfekt fasade. “Kjerringdjevelen” irriterer andre. Bare hun hadde forstått litt mere, tenker menneskene rundt henne.

Åtte år i psykoterapi

Tikkanen gikk i psykoterapi i åtte år, og leste mye for å forstå om og hvordan hun skulle leve med Henriks rusmisbruk. I ettertid spør hun seg om man kan elske for mye. Kan følelsene overleve i et ekteskap med mye rus? Er det ansvarsløst å ha barn i et slikt hjem? Er det riktig eller feil ikke lenger å inkludere alkoholikeren i familiens planer for framtiden?

– Hva kan man gjøre som pårørende? Jeg måtte beholde mitt eget liv og min hverdag. Husk at alkoholikeren har flere identiteter, og på samme måte er ektefellen ikke bare en alkoholikerhustru, sier Tikkanen.

– Det vanskeligste ved avhengighet er likevel barna. Ingen går skadesløs ut fra en slik oppvekst.

Barna orket ikke mer

Til slutt sa de fire barna til Märta og Henrik at de ikke orket mer. Nå måtte det skje noe. Märta fortalte Henrik at hun og barna ikke kunne være med lenger, men ville flytte ut om et halvt år. Henrik svarte ikke. Tre måneder senere fikk han diagnosen leukemi. Sykdommen var uhelbredelig. Kanskje hadde han ti uker igjen, kanskje fem år.

– Jeg hadde sagt at jeg ville flytte. Men jeg ble. Årene som kom var ikke enkle. Vi levde med døden. Henriks krefter forsvant, og styrkeforholdet mellom Henrik og sønnene hans forandret seg, sier Märta.

Fem år og to måneder senere døde Henrik.