Om mat som rus

Som tittelen antyder handler boka Anorektisk om hvordan det er å lide av anoreksi. Men boka er om så mye mer enn det. Anorektisk bør leses av alle som jobber med, er pårørende til eller har interesse for ROP-brukere. Ingeborg Senneset har skrevet en vakker bok om en grufull hverdag preget av rus og tvang, som samtidig har noe å lære oss om hva som er viktig for recovery.

Privat og allmenngyldig

«Dette er ikke nok en historie om å møte veggen og komme styrket ut av det,» skriver forfatteren i forordet. Til daglig arbeider hun i Aftenposten, hvor hun jevnlig kommenterer norsk helsevesen. Hun vet hva hun snakker om. Senneset er utdannet sykepleier, og har årevis med egenerfaring som pasient i psykisk helsevern.

Boka Anorektisk er en samling dagboksnotater og blogginnlegg som Senneset skrev gjennom innleggelser på tre forskjellige døgninstitusjoner i til sammen tre år. Boka består av tre deler; én del viet hvert behandlingsopphold. Til hver del har Senneset skrevet en innledning i «nåtid», hvor hun reflekterer rundt det hun skrev da hun var innlagt.

Det er en av bokas store styrker at forfatteren makter å bruke sine private opplevelser til å si noe allmennyttig om psykisk helsevern og recovery. Dette er også Sennesets mål: «Jeg skriver for å gi behandlere, pårørende, berørte og synsere et verktøy.» Verktøyet er forståelse og innblikk i anorektikerens tankeverden.

Mat som rus og selvskading

Men ikke bare anorektikerens. Senneset er tydelig på at hun har vært rusmisbruker og selvskader. Tilfeldigvis ble mat hennes rusmiddel. Det kunne like gjerne blitt noe annet. Senneset skriver interessant om hvordan hun, som misbruker et lovlig middel, behandles i helsevesenet sammenlignet med de som misbruker ulovlige stoffer.

Å bruke mat som rusmiddel kan også være en form for selvskading. I mange år kastet Senneset opp. «Kutt i huden er synlig for all. Sår i spiserør kan ingen se.»  

Rus- og tvangslidelse

Anorektisk kan leses som et skole-eksempel på hvorfor integrert behandling er viktig. Tvangshandlinger preger Sennesets hverdag både i og utenfor institusjon. Hun vasker og vasker. Sjekker og dobbeltsjekker.

Å lage en kopp te kan ta en halv evighet: Tekoppen skal kokes og vaskes, hender skal desinfiseres, tevannet skal kokes minst to ganger, så må hender desinfiseres igjen. Treningstvang tar over livet hennes og gjør det å dusje uutholdelig vanskelig:

«Femten armhevinger før jeg går inn på badet. Femten før jeg tisser. Femten før jeg lar vannet renne over kropp og hode. Femten før jeg masserer første runde med shampoo inn i håret. Femten før jeg skyller shampooen ut igjen. Samme rutine for neste shampooneringsrunde. Femten får jeg såper inn resten av kroppen. Femten før jeg slår av vannet.»

I ettertid er hun svært kritisk til at hun ikke fikk samtidig behandling for tvangslidelsen mens hun var innlagt på avdelinger for spiseforstyrrelser. Det skulle gå mange år før hun fikk behandling for OCD, og først da blir hun friskere, mener hun. 

Fokuser på det friske

Boka er også nyttig lesing for alle som er opptatt av hva som er viktig i recovery. Dagboknotatene gir dessverre flere eksempler på ansatte som begrenser det friske, blant annet får Senneset, som blogger fra sykehuset, beskjed om å «jobbe mindre».

Hun blir også nektet å gå til kiosken for å kjøpe avisen som har hennes ukentlige yndlingskryssord, fordi gåturen til kiosken vil innebære mer fysisk aktivitet enn det Senneset skal ha.

Ingen opplever recovery hvis personalet utelukkende konsentrerer seg om problemadferd og hvordan adferden skal korrigeres, uten tanke på hvordan man skal forsterke det «normale», mener forfatteren.