Doping som rusproblem

I mer enn 25 år har forfatter Bjørn Barland forsket på doping og vært en viktig faglig talsmann i antidopingarbeidet. I den nye boka Fortellinger om doping og kroppskultur tar han leseren med på en reise gjennom 25 års forskning om doping. Boka handler om doping i fitness- og kroppsbyggermiljø, og er blitt en personlig, engasjert og tankevekkende tekst.

Gjennom hele boka trekkes en rekke paralleller mellom doping og tradisjonell rusbruk. Barland viser til at det er betydelig blandingsbruk blant brukere av tradisjonell narkotika og dopingmidler. En annen likhet er at brukerne må bygge kompetanse i å bruke både rusmidler og doping: Hva er litt farlig/mer farlig, hva er riktig dosering? Som tradisjonelle rusmidler, kan doping også gi den «rette» følelsen, men også tomheten etterpå.

Rusfaglig forståelse 

Forfatteren mener moderne rusforståelse er nyttig også når det gjelder doping: Å bruke doping er et valg, det handler om læring og om å slutte seg til miljøer hvor kroppsdyrking og dopingbruk er en del av samhørigheten. Livet på gymmet innebærer at man isolerer seg fra andre sosiale arenaer, man blir sett og verdsatt der.

Men dopingbruk og tradisjonell rus er ikke helt det samme, påpeker forfatteren. Det er flere forskjeller. Først og fremst fordi tradisjonell narkotika, og kanskje særlig hasj, kan forstås som et uttrykk for en motkultur, en protest og et alternativ til det bestående. Doping, på den andre siden, kan ses som et middel for å møte samfunnets krav til en perfekt kropp, for å få respekt og annerkjennelse gjennom kroppen. Doping har heller ingen stor verdi i seg selv som rus.

Én siste ting har doping og tradisjonell narkotika felles, mener Barland: Begge er blitt forsøkt løst via lovregulering. Om det nytter, er forfatteren svært skeptisk til.  

Bjørn Barland Fortellinger om doping og kroppskultur, Cappelen Damm, 219 s.