Målet er at Norge skal bli blant de tre landene i verden som har høyest levealder, fastslo Folkehelsemeldingen som ble lagt frem før sommeren 2013. Per i dag er det rundt 12 land som har høyere forventet levealder enn Norge, blant annet Sverige og Island. Camilla Stoltenberg, direktør ved Folkehelseinstituttet, er ikke i tvil om hva som må til for at levealderen skal øke.
– Det er innen rusbehandling og forebyggingsarbeid at vi skiller oss negativt fra landene som ligger foran oss på statistikken, sa Stoltenberg da hun holdt foredrag på en konferanse om psykisk helse i regi av Norsk sykehus- og helsetjenesteforening (NSH) i Oslo i midten av oktober.
LES OGSÅ: Vil ha matråd inn i rehabiliteringen
Lavere levealder
Hun viste til at Norge har høyere dødelighet blant unge menn enn både Sverige og Island, og knyttet den relativt høye dødeligheten til rus og ulykker. Stoltenberg understreket også at forventet levealder for pasienter med psykiske lidelser ligger bak befolkningen for øvrig, blant annet er forventet levealder for mennesker med schizofreni tiår lavere enn resten av befolkningen.
– Mennesker med alvorlig psykisk lidelse dør ikke av sin grunnlidelse, men av andre sykdommer. Det sier noe om hvilken behandling denne pasientgruppen får i helsevesenet, mente Stoltenberg.
Taper leveår til rus
Direktøren ved Folkehelseinstituttet presenterte tall som viste årsakene til tapte leveår. Fra 1999 til 2010 økte antall tapte leveår knyttet til ruslidelser med over 200 prosent. Ruslidelser er ikke den største årsaken til tapte leveår, men det er årsaken som øker mest. Stoltenberg understreket også at psykiske lidelser er den dominerende årsaken til år levd med helsetap.
– Psykisk og fysisk helse må begge inngå i folkehelsearbeidet. For å redusere dødeligheten særlig blant unge menn, må vi lykkes bedre med rusbehandling, avsluttet Camilla Stoltenberg. 
Mer av det samme
Dessverre er det så mye enklere sagt enn gjort å forbedre behandling, påpekte Didrik Heggdal, faglig ansvarlig for Psykiatrisk avdeling Blakstad, Vestre Viken HF. På NSHs konferanse holdt han foredrag om hvorfor det er så vanskelig å etablere en praksis i tråd med behandlingsforskning og helsepolitiske føringer.
– Innen psykisk helsevern gjør vi mer av det samme som ikke virker, påsto Heggdal.
Barrierer mot endring
Han pekte på en rekke barrierer mot implementering av nye behandlingsmetoder, blant annet at ansatte ikke følges opp med coaching og korrigerende feedback. Heggdal understrekte at all forskning viser at for å overføre ny kunnskap til praksis, må man drive opplæring og oppfølging ute i klinikken. Nøkkelen er å gi ansatte korrigerende feedback.
– I Norge er vi allergiske mot korrigerende feedback; vi er så redde for å kritisere og tråkke folk på tærne. Men korrigerende feedback er en gave, det er det vi lærer av, mente Heggdal.
Det tar tid å skape et arbeidsmiljø hvor korrigerende feedback, eller kritikk, oppfattes som konstruktivt. Ved Blakstad hadde de ansatte veiledning tre ganger i uken i mer enn seks måneder før de kunne begynne å gi korrigerende feedback.
Uformelle hierarki
Heggdal mente også at ved mange avdelinger hemmer uklare ansvarsforhold og uformelle hierarkier endring av praksis.
– De ansatte skal involveres og utøve medbestemmelse, men til slutt får vi demokratiske prosesser som minner mer om anarki. For å innføre ny praksis trengs sterk og tydelig ledelse, et hierarki som fungerer, mente Heggdal.