De gamle trehusene i Haugesund er badet i sol denne maimorgenen. Et par steinkast fra kaien og Karmsundet er rundt femti mennesker samlet hos Blå Kors Haugaland A-senter for å delta på temadagen «Et bedre liv», et kurs om recovery utviklet av Tommy Sjåfjell. Kursdeltakerne er både pasienter og ansatte ved Blå Kors; temadagen er obligatorisk for alle på huset.
Tommy Sjåfjell er ansatt i A-larm, og han har et langt og vanskelig rusliv bak seg. I dag har han ikke rørt alkohol på tolv år, men det var aldri gitt at hans historie skulle ha en lykkelig eller rusfri slutt.
– Min historie handler om et alkoholbruk som holdt på å ta livet av meg, om mange behandlingsforsøk og mange sprekker. Den handler om alvorlige ulykker og store fysiske skader på grunn av fylla, og den handler om en kropp som til slutt var helt nedkjørt både fysisk og psykisk, forteller Sjåfjell.
Nyttig i behandling
Grunntanken bak prosjektet «Et bedre liv» er at behandlingsapparatet har mye å lære av mennesker med egenerfaring fra rus og psykisk lidelse, enten de er pårørende eller brukere. Undervisningsopplegget er utarbeidet i tett samarbeid med Landsforbundet Mot Stoffmisbruk, Barn av rusmisbrukere og A-larm.
Til Haugesund har Sjåfjell med seg tre andre likepersoner: Cecilie Haugland fra Barn av Rusmisbrukere, Cecilie M. Nordberg, som jobber i Asker kommune, og Aleksander Skålevik, fra drop-out teamet i Helse Stavanger. Alle fire holder foredrag på temadagen, hvor de forteller hva som har vært viktig i deres bedringsprosess.
– Vi er fire ulike mennesker med ulikt perspektiv. Likevel er det noen fellestrekk i våre bedringsprosesser. For oss alle handler recovery om å finne en meningsfull hverdag og bygge nye nettverk, sier Sjåfjell.
Må dyrke håpet
Selv hadde Sjåfjell, som opprinnelig har maritim utdannelse, en drøm om å bli vernepleier. Den drømmen har han oppnådd i dag, men da han først fortalte om yrkesønsket i et møte med NAV, fikk han beskjed om at: «Vi har dårlig erfaring med at sånne som deg skal ut og hjelpe andre.»
– Tenk om man heller hadde tatt utgangspunkt i mitt ønske om utdanning til å dyrke håpet om en bedre hverdag OG gitt meg klar beskjed om hva som måtte til. Jeg skulle ønske den ansatte på NAV hadde sagt: «Selvfølgelig kan du bli vernepleier. Men da må du slutte å ruse deg. Ingen vil gi deg tilgang til medisinskapet når du er så glad i piller,» sier Sjåfjell.
Om rettigheter og retningslinjer
Temadagen består av foredrag og oppgaver i grupper. For Sjåfjell er det viktig å gi både håp og informasjon. Det henvises til pasientrettigheter, individuell plan, faglige retningslinjer og ulike selvhjelpsgrupper. For dette er et undervisningsopplegg, understreker Sjåfjell. Deltakerne skal sitte igjen med konkret informasjon om hvilke rettigheter de har, hva slags ettervern som fins og hvilke retningslinjer som gjelder på rusfeltet.
– Denne kunnskapen trenger man hvis man skal kunne lage sin egen plan for sitt eget liv. Fortsatt har jeg til gode å møte noen som sier: «Jeg ble behandlet rusfri». Man kan få verktøy i behandling som gjør det lettere å ta gode valg, men selve valgene må man gjøre og stå i selv. Det er mitt liv, mitt ansvar, sier Sjåfjell.
Snakk om livet etter behandling
Hans erfaring fra rusbehandling er at man er gode til å snakke om både her og nå og ting som har skjedd tidligere. Men det brukes lite tid på å diskutere hvor man vil være om ett, tre og fem år, mener Sjåfjell. Derfor er han så opptatt av at pasienter i rusbehandling må ha en individuell plan med tydelige mål basert på pasientens egne ønsker.
– Vi må snakke om hvordan livet skal være etter behandling. Hvis man skal holde seg unna sitt gamle rusmiljø, vil mange kjenne på ensomhet. Mens man er i behandling må man få informasjon om selvhjelpsgrupper og brukerstyrte tiltak, slik at man vet hvor man kan gå når man blir skrevet ut, understreker Sjåfjell.
Viktigheten av en ny flokk
Han får full støtte fra Aleksander Skålevik om hvor viktig det er å finne en ny flokk. Skålevik begynte å ruse seg tidlig i tenårene og forteller at rusmiljøet ga ham tilhørighet. Det var litt ulovlig, litt farlig og ga mye spenning. Også Skålevik var inn og ut av behandling flere ganger før han klarte å kutte rusen.
– For meg var sosial støtte avgjørende for langvarig rusfrihet. Jeg fant nye nettverk på min måte, andre må finne miljø de liker. Men jeg tror alle har behov for tilhørighet. Ingen klarer å bli rusfri alene, sier han.
Selv ble han med i en klatregruppe da han var til behandling siste gang. Før han ble utskrevet fra institusjon, hadde han fått brattkort, slik at han kunne fortsette å klatre etter utskrivelse.
– Det henger jo ikke på greip at jeg som har skikkelig høydeskrekk skulle begynne å klatre. Men der, i veggen, var det bare å klamre seg fast og se oppover. Det var ikke plass til rusen, forteller han.
Sosial trening
Skålevik begynte å delta i selvhjelpsgrupper mens han var i behandling, og fortsatte i flere år. Han fikk seg jobb som blikkenslager, som han ikke trivdes med, men som han fremhever som viktig av mange årsaker: Han fikk arbeidserfaring, måtte sosialisere med kollegaer og han fikk sertifikatet tilbake. Ikke minst fikk han nye medievaner.
– Jeg oppdaget jo at hvis jeg skulle ha noe å snakke med folk om i lunsjen, måtte jeg begynne å følge med på verden rundt meg. Slik begynte jeg for første gang å lese aviser. For å kunne være med, for å ha noe å si.
Liten endring gjorde stor forskjell
Han legger ikke skjul på at overgangen fra behandlingsinstitusjon til det «vanlige» livet var vanskelig. Et av Skåleviks vendepunkt kom på helsestudio. En dag ble han lurt med på en gruppetime på treningssenteret hvor Skålevik hadde trent styrke i lang tid. Før hadde han foretrukket å trene for seg selv, på gruppetimen kom han i snakk med andre. Det gikk uker og måneder og treningskameratene ble etter hvert Skåleviks nye flokk. Nå er reiser de på konkurranser og turer sammen.
– Det var bare en liten endring jeg gjorde. Jeg ble med på en treningstime jeg egentlig ikke hadde lyst til. Men den lille endringen har gjort stor forskjell på lang sikt.