2011-tallene for norsk helsevesen at DPS-er og sykehus tar seg svært ulikt betalt:
Døgnpris sykehus: 11 106 kroner
Døgnpris DPS: 6 583 kroner
Pris ved utskriving fra sykehus: 262 000 kroner
Pris ved utskriving fra DPS: 153 000 kroner
– Forskjellen betyr at det er lønnsomt å gi folk tilbud på lavere tjenestenivå. Fagkunnskapen her er ofte svært god. Det betyr at enda flere kan få hjelp hvis vi fordeler pengene bedre, sier Trond Aarre, som er avdelingssjef ved Nordfjord psykiatrisenter.
Aarre er opptatt av at det lokale tjenestetilbudet må vite hva pasientene er opptatt av. Selv lærte han mye nytt da Nordfjord psykiatrisenter ville vite hva pasientene tenkte om behandlingstilbudet de fikk. Syv år etter at de var utskrevet fikk de 67 første pasientene ved senteret som var behandlet for psykose, et spørsmål: Hva likte du best med behandlingen?
Fastlegen betydde mest
Aarre trodde at hans behandlingsopplegg og psykoterapien var viktigst for pasienten – for opplevelsen av å være godt ivaretatt. Han tok feil - en trygg fastlege og andre som ga stabilitet over tid, betydde mest. Og at hjelpeapparatet ikke hadde avsluttet sitt forhold til pasientene når de ble skrevet ut. Pasientene satte pris på langvarige relasjoner og hyggelige, trygge helsearbeidere.
Deretter kom oppholdet, psykiateren, miljøkontakt, de sosiale tjenestene, psykoterapien og til slutt medisinene.
– Konklusjonen er at vi må vi huske å spørre brukerne hva som betyr mest for dem, sier Aarre.
Misfornøyde fastleger
Han finner mye å glede seg over i psykisk helsevern. Opptrappingsplanen fram til 2008 krevde mer aktivitet – som har kommet. Men viktige mål i planen som et mer desentralisert tilbud og mindre tvang er ikke realisert. All effekten av desentralisering er ikke tatt ut. Bruken av tvang har vært høy i Norge i mange år, og tall fra 2011 viser ingen tendens til at det går tydelig nedover. Én av to fastleger er ikke spesielt fornøyd med DPS-ene.
Vil bruke pasientene
– Hvordan skal vi fullføre oppdraget vi er gitt? Hvem skal vi spørre til råds – er det politikere, sykehuseiere og fagfolk? Nei – jeg tror vi heller skal spørre brukerne, sier Aarre.
I likhet med landsleder Erling Jahn i Mental helse, vil Aarre at ansatte må innhente brukernes perspektiv. Jahn og Aarre vil ha mer brukermedvirkning. Det kan skje på flere måter:
Bedre samhandling
Nye arbeidsformer
Bedre tilgjengelighet
Bedre husholdning, forstått som bruk av penger og kompetanse
Større imøtekommenhet overfor samhandlende personell
At gamle og nye arbeidsformer supplerer hverandre
– Folk har subjektive klager. De har subjektive opplevelser. Det må vi legge vekt på, sier Aarre.
Glad for politisk styring
Med Opptrappingsplanen i psykisk helsevern kom det mye penger og nye medarbeidere. De fleste tjenestesystemer i helsevesenet kan bare drømme om en slik ressursøkning, tror Aarre.
– Nå er det opp til oss hvordan vi forvalter opptrappingen videre. Vi må ikke undervurdere den politiske betydningen av Opptrappingsplanen. Vi fagfolk prioriterer, men brukerne har langt på veg vært taperne. Heldigvis er det politikere som overstyrer oss og sier at vi forsømmer brukerne, sier Aarre.
Lei av papirflytting
Han minner om at opptrappingsplanen sier klart fra om hva som er målet: Fremme pasientens uavhengighet, selvstendighet og evne til å mestre eget liv. Det betyr pasientnært arbeid. Retningen er klar og verdigrunnlaget gjelder fortsatt, forankret også i statsbudsjettets prioriteringer.
Selv er Aarre lei av å sende folk og papirer fram og tilbake: ”Du skulle vært et annet sted først, før du kom til meg”.
– Jeg er trøtt av det som ikke gir merverdi for den som trenger hjelp. Jeg vil ha papir som er til nytte for pasienten. Vi trenger åpnere tjenester og å avvikle portvakttjenesten, når vi med felles ressurser i første- og andrelinjetjeneste kan løse problemer. Når vi krangler er det pasienten som må lide, sier Aarre.
– 48 dager er for lenge
Han vil at behandlere skal lete etter individuelle bedringsprosesser. Og ventetiden må ned. I Helse Vest var ventetiden 48 dager i snitt ved psykiatrisk poliklinikk for de som har rett til prioritert hjelp. Det er for lenge.
– Vi skal være der når folk trenger hjelp. Spesialistene kan ikke svare førstelinjetjenestene at vi kan hjelpe når vi får tid, sier Aarre.