Etter et mislykket forsøk på studier som 20-åring måtte jeg for tredje gang søke hjelp i psykiatrien. Det var starten på reisen min. Til tross for nedbrytende møter med NAV og ulike attføringstiltak, ble ikke ønsket mitt om å jobbe noe mindre.
To ganger fikk jeg papirer på at jeg ikke hadde arbeidsevne fordi jeg var for syk. Men jeg var jo syk fordi jeg ikke hadde blitt bygget opp, støttet og møtt av noen som hadde trua på at jeg skulle få det til.
«Vi må ta det rolig. Er du sikker på at du orker?»
De hadde lest diagnosene og møtt meg i situasjoner hvor symptomtrykket mitt var på det høyeste. Jeg kan på en måte forstå hvorfor de kom til den konklusjonen.
Jeg var stille, mutt og usikker. Visste ikke hva jeg ville og visste ikke om jeg klarte. Men et sted innerst inne i meg visste jeg at jeg klarte bare noen ga meg en sjanse, ga meg rom og mulighet, og ikke minst trygghet til å vise at jeg kunne få til.
Det er et lite puslespill å legge sammen alle tiltakene, kursene, arbeidsutprøvingen og behandlingen jeg har vært med på i årenes løp. Det var imidlertid all den tiden jeg ikke gjorde noe, var på «vent», som gjorde meg så dårlig. Jeg har alltid trukket meg unna og isolert meg når ting har vært vanskelig. Overraskende nok har det aldri gjort meg bedre.
«Kommunen har tilbud, du kan møte opp der, vi har samling der, klokka da, bare kom».
Så enkelt, men så vanskelig. Med full forståelse for at det kan være fint å møte andre som sliter med det samme, så har det ikke vært riktig medisin for meg. Noen ganger tenker jeg det ikke er lov å si det: men jeg blir ikke bedre av å treffe andre som har psykiske lidelser. Jeg har kanskje savnet at det må være rom for at det som fungerer for noen ikke nødvendigvis fungerer for alle. For meg har det handlet om identitet. Når alt jeg deltar på er på grunn av min psykiske helse så blir jeg jo bare hun syke.
Jeg trenger ting å gjøre, at noen venter at jeg kommer, at det blir stilt krav og at jeg opplever mestring. For meg innebærer det arbeid, med ordinær lønn, som jeg får fordi jeg har gjort en jobb og bidratt. Ikke fordi jeg er hun med angst. Hun er jeg nok ellers.
Man behøver ikke lete lenge i media før man leser saker hvor møtet med NAV har vært krevende og vanskelig. Vi er mange som får høy puls når beskjeden, om at man har en ny melding fra saksbehandler, kommer.
Når det er sagt har ikke forholdet mitt til NAV vært så problemfylt. Det har bare gått så alt for sakte og varte altfor lenge.
Individuell jobbstøtte
Siste gang på DPS (Distriktspsykiatrisk senter) ble jeg kjent med noe som heter Individuell jobbstøtte (IPS). Det var da ting gradvis begynte å skje. I stedet for fokuset på begrensningene mine, ble jeg for første gang møtt med spørsmål som; hva kan du, hva liker du, hva vil du?
Det gjorde noe med motivasjonen min, å vite at vi nå lette etter et sted hvor jeg skulle jobbe på lik linje med en hvilken som helst annen lønnsmottager. Ved tidligere arbeidspraksis opplevde jeg at det måtte letes etter arbeidsoppgaver. Jeg følte meg generelt i veien og det føltes ikke ut som en reell arbeidssituasjon. Det var demotiverende, og flere arbeidsforhold ble avsluttet fordi jeg ikke klarte å møte opp. Det føltes meningsløst.
Nå skulle jeg få lønn, arbeidsgiver fikk lønnstilskudd og det ga meg lyst til å prestere. Ikke på grunn av pengene, men fordi det var reelt.
Det bor mye i et menneske
Jeg har nå to stillinger, på to felt jeg aldri trodde jeg skulle havne. I april 2020 begynte jeg som gartner og vaktmesterassistent i et firma som mannen til ei venninne av meg driver. Vi hyres av kunder som trenger hjelp. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klippe hekker, beskjære trær, traktere motorsag og annet verktøy som en del av arbeidshverdagen, men jeg tenker det sier noe om at det bor mye i et menneske bare det legges til rette.
Min sosiale angst hemmer ikke min evne til å klippe hekker, renske takrenner, beskjære epletrær eller hva det måtte være kunden trenger hjelp til i hus og hage.
Stillingen som erfaringskonsulent og medforsker ved NKROP har jeg på grunn av min erfaring som pasient og pårørende. Selv om jeg er opptatt av å være mer enn bare hun som er syk, så er det også en stor del av den jeg er. Det først jeg var med på var evalueringen av FACT ung pilotene. Etter mye arbeid ble rapporten endelig lansert 1. november. Vi så at det var utfordringer med organiseringen, men aller viktigst: At de fleste ungdommene følte at de fikk hjelp. Arbeidet med evalueringen har gitt meg en følelse av å kunne bidra og det har vært veldig meningsfullt for meg.
Ingen garantier for fremtiden
2,5 år etter min første arbeidsdag er jeg fremdeles i tilpasningsfasen av mitt «nye liv». Det er ikke alltid energi til så mye annet enn jobb. Jeg har fortsatt symptomer og dårlige perioder. Men jeg har hverdager, jeg har helg, jeg har bedre økonomi, jeg får opplevelser, jeg treffer mennesker, jeg er en del av samfunnet, jeg mestrer, jeg utvikles og jeg har bevist at jeg kan. Alt det jeg ikke gjorde de årene jeg bare gikk hjemme og tidvis var så syk at jeg knapt fungerte. Den tilværelsen kan jeg garantere at jeg ikke vil tilbake til.
Om forfatteren
Camilla Bergsve Jensen er ansatt som erfaringskonsulent og medforsker ved Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (NKROP).