Pilegrimsleden fra Oslo til Trondheim er 643 kilometer lang og strekker seg fra Norges største by, gjennom skog, over marker, mellom fjell, til Nidaros. I århundrer har pilegrimer vandret fra Oslofjorden gjennom Gudbrandsdalen over Dovrefjell, på søken.
Nå er brukere fra Stiftelsen Retretten å finne langs Leden. I samarbeid med Diakonhjemmet sykehus i Oslo har Stiftelsen Retretten invitert sine brukere ut på tur. Vandringen foregår i etapper; første gruppe gikk i vinter. Siden den gang har i alt 38 brukere gått deler av Pilegrimsleden.
Reflekterer mens man går
I midten av august var Morten Brodahl, erfaringskonsulent i Kompetansetjenesten ROP, med på vandring, først i Oslo, så fra Søsterkirkene på Gran til Hamar. Vandringen fra Gran til Hamar tok fire dager. Tempoet er lavt: Det er veien, ikke målet, som er viktig.
– Å vandre tvinger frem refleksjoner. Vi er mange brukere som har vanskelige livserfaringer som man legger lokk på i hverdagen. Nå gikk vi i nesten en uke. Vi gjorde ingenting annet enn å sette en fot foran den andre. Da kan det komme mye frem som er stengt inne til vanlig, forteller Brodahl.
Langsom vandring
Å vandre er noe annet enn å gå. Man vandrer ikke til butikken. Å vandre tar tid. Å vandre gir tid til å tenke. Det var også grunnen til at Helle Gjetrang, direktør i Diakonhjemmet Omsorg, tok initiativ til å invitere brukere på pilegrimstur.
– Vi ville se om dette kunne være en måte for brukere å markere en endring i livet sitt. En vandring gir mulighet til refleksjon og diskusjon og gjør godt for både kropp og sjel, sier hun.
Stiftelsen Retretten er livssynsnøytral, mens Diakonhjemmet har en sterk kristen tradisjon. Det har vært viktig for begge organisasjoner å understreke at pilegrimsvandringen ikke er et kristent prosjekt.
– Vandringen er livssynsåpen, understreker Gjetrang.
Men Diakonhjemmet har nytt godt av sine tette bånd til landets prestegjeld. Brukerne på vandring er blitt tilbudt måltider, overnatting og samtaler.
– Vi har møtt mange flotte folk på vår vei, sier Brodahl.
Utfordrende samvær
Han legger ikke skjul på vandringen var utfordrende både psykisk og fysisk. For Brodahl var det blant annet en utfordring å gå mye saktere enn han gjør til vanlig. Alle skal med, og den fysiske formen til deltakerne er varierende.
Enda vanskeligere var det å gå så lenge i stillhet sammen med andre. Det var uvant. Men den aller største bøygen, for Brodahl som for mange andre, var å være sammen med folk 24 timer i døgnet. I to av nettene sov brukerne sammen i lavvo.
– Det er mange som aldri har ligget så tett på andre mennesker før, og det kan oppleves som både fint og voldsomt, påpeker Gjetrang.
– Jeg er ikke vant til å være så tett på folk over lang tid. Til og med om natten var det folk rundt meg. Det var tøft. Samtidig var det et fint utgangspunkt for gode samtaler. Hvorfor synes jeg det er vanskelig? forteller Brodahl.
Vil vandre mer
Pilegrimsvandringen har gitt mersmak for Brodahl. Han vil gjerne gjøre det igjen, men da i et litt raskere tempo, med litt færre folk. Hva han kommer til å huske best fra turen?
– Etter å ha ligget to netter i lavvo var det en ubeskrivelig luksus å få sove på ordentlig madrass igjen…