- Bønder har ofte mange bekymringer. De har et stort ansvar, både for gårdsdriften og dyrene, samt for ting de ikke rår over, som tørke og dyresykdommer, sier Aina Winsvold. Hun er forsker ved Ruralis – Institutt for rural- og regionalforskning. Hun er også ansatt i Nasjonalt fagkompetansesenter for Landbrukshelse.
Winsvold har undersøkt hvordan tiltakene rettet mot bønder med avhengighetsproblematikk erfares av bøndene selv og hjelpeapparatet rundt.
- Bønder er selvstendig næringsdrivende, og har derfor ingen arbeidsgiver som kan oppdage en begynnende avhengighetsproblematikk, eller følge dem opp når de sliter. Det er heller ikke så lett å bli sykemeldt eller ta en pause fra gårdsdriften, siden dagens avløserordning ikke fungerer optimalt, sier hun.
Få bønder får behandling
Når Winsvold og hennes kolleger informerer om prosjektet til andre innenfor helseområdet, får de ofte den samme tilbakemeldingen: Dette er en gruppe som kan være vanskelig å nå, de går lett under radaren.
- Vi var i kontakt med flere behandlingsklinikker for avhengighet, men de fleste kunne ikke huske spesifikt at de noen gang hadde hatt en eneste bonde inne til behandling. Det syntes vi var veldig rart. Flere av klinikkene hadde lang fartstid og lå blant annet i store landbruksområder, sier hun.
Gått fra å være støttende til kontrollerende
Det er mange grunner til at bøndene går under radaren. De driver alene, de har færre naboer enn før, og de sosiale arenaene har blitt færre, spesielt etter koronapandemien. Landbrukskontoret har fått en endret rolle. Det har gått fra å være en støttende instans der bøndene kunne gå innom med sine ærender, til nå å bli oppfattet mer som en kontrollinstans der man kun skal rapportere inn tallene for driften. Dette skjer digitalt.
- Mattilsynet skal sjekke at dyrevelferden ivaretas på gårdene, og det er viktig, men samtidig bør bøndene føle at de kan si ifra hvis de trenger bistand. Det er nok en del bønder som kvier seg for å si ifra om at de behøver hjelp fordi de er redde for å miste dyrene sine, sier Winsvold, og legger til:
- Bønder må også få lov til å være sårbare og ha perioder i livet der det butter, som andre arbeidstakere. Men for å tørre å være sårbar, så må man ha tillit til at man blir tatt vel imot og at det ikke skaper trøbbel for en selv og gårdsdriften.
Fact-team i rurale strøk: - Slik jobber vi i Lofoten
Må tørre å spørre
Winsvold trekker frem slakteriene og meieriene som instanser som kan oppdage at noe er galt på gården. Hvis kua ikke har det bra, produserer hun lite melk. Det kan sjåførene fra Tine være oppmerksomme på. Det samme kan slakteriet, dersom de får inn møkkete dyr. Veterinæren som er innom gården, kan også passe litt ekstra på.
De bøndene forskerne snakket med, som hadde slitt med rus tidligere, sa at det var bra at de ble konfrontert med at alt kanskje ikke sto helt rett til.
- De satte veldig pris på det, de følte seg sett og tok det som at noen brydde seg om dem, sier Winsvold, og forteller om en bonde som hadde blitt konfrontert av veterinæren:
- Veterinæren hadde vært innom gården noen ganger fordi dyrene hadde jurbetennelse. Etter veterinæren hadde sett til dyrene, sa han: Nå har vi ordnet med dyrene. Nå setter vi oss ned litt og prater om deg. Hvordan har du det egentlig? Dette åpnet for en erkjennelse hos den aktuelle bonden, og han følte en stor lettelse.
Forskning ved NKROP: FACT-team i langstrakte Norge - utfordringer og tilpasninger
Trenger et tverrfaglig team
Winsvold etterlyser også helhetlig hjelp gjennom et team av fagpersoner.
- Det er viktig at hjelpeapparatet rundt bonden kan samarbeide. Her er det viktig at instansene kjenner til hverandre, har kunnskap om hverandre og at det er lagt opp til samhandling, sier hun.
Mange bønder har påpekt at Navs regelverk er lite tilpasset bondens hverdag. Bønder er stort sett registrert som selvstendig næringsdrivende, men mange har en helt annen livs- og arbeidssituasjon enn andre innenfor den kategorien.
- Bøndene ønsket et langt mer tilpasset regelverk og skjemavelde der man ikke deler opp etter at man enten jobber eller så jobber man ikke. Det vil alltid være noe å gjøre på en gård, og det er som regel ikke mulig å ha en avløser til å ordne med alt, sier Winsvold.
Flere møteplasser
Winsvold savner flere sosiale arenaer der bøndene kan møtes, både lokale og i regi av offentlige myndigheter.
- Det er viktig å opprettholde de sosiale relasjonene i bygdene og kanskje man blant annet kan arrangere temakvelder. Det er for eksempel en stor fordel å spre kunnskap om hvordan rusklinikkene arbeider. At de er fleksible, og at bonden kan få plass når det passer ham. Han trenger ikke legges inn midt i våronna eller høstingen, sier Winsvold.
- Jeg tror man ikke får så mange med på en temakveld om rus og avhengighet, men temaet kan være en del av en annen fagkveld, sier Winsvold.