Tenk deg at du er behandler for pasienter med spiseforstyrrelser. I løpet av arbeidsdagen skal du møte, først, en pasient du trodde var frisk, men som nå har fått tilbakefall, er radmager og deprimert. Så, en sinna pappa, som er frustrert fordi disse «spise-greiene» har vart lenge nok, og nå må du, psykologen, bare få fikset det.
Deretter en pasient som lover på tro og ære at hun spiser alt det dere har avtalt, til tross for at dere begge ser at vekten går nedover, nedover. Helt til slutt skal du kjempe med tenåringen som nekter å ta til seg noen form for føde og gir høylytt beskjed om at «du kan ikke tvinge meg».
– Hvilke følelser vekker pasientene hos deg? Hvilken av dem har du minst lyst til å møte? spurte den kanadiske psykologen, Josie Geller, da hun holdt foredrag på Schizofrenidagene i Stavanger.
Se ROP-TV: Finn Skårderud: Hvordan forstå spiseforstyrrelser?
Vekker reaksjoner
Frustrasjon, sinne, redsel og håpløshet er naturlige reaksjoner i møte med pasientene, fremholdt hun. Noen pasienter vekker sterkere følelser enn andre, og pasienten du minst vil møte er ikke nødvendigvis den samme som din kollega helst vil unngå. Behandlere reagerer på ulike pasienter, på ulikt vis. Det er lite å gjøre med. Det du som behandler imidlertid kan – og bør – gjøre noe med, er hvordan du håndterer din reaksjon.
Les også: Vær bevisst egne reaksjoner
Virksom behandling, men ikke for alle
Geller har arbeidet med pasienter med spiseforstyrrelser i en årrekke. Hun viste til at det fins en rekke behandlingsmetoder som har dokumentert effekt, og nevnte særlig dialektisk atferdsterapi (DBT), Cognitive Behavioural Therapy – Enhanced (CBT-E) og familiebasert terapi (FBT). Men alle pasienter blir ikke friske – selv om de får den aller beste behandling.
Blant pasienter med spiseforstyrrelser er det en relativt stor andel som nekter behandling, dropper ut eller får tilbakefall.
– Derfor mener jeg at hvordan vi gjør det er vel så viktig som hva vi gjør, påpekte Geller.
Lett å si, vanskelig å gjøre
«Alle» er enige om at en behandlingsrelasjon preget av gjensidig respekt og likeverd er det beste. «Alle» mener at behandler og pasient må samarbeide for at pasienten skal bli bedre. Det er bare så mye lettere å si enn å gjøre.
– Vi vet, som behandlere, hvilke holdninger vi bør ha i møte med pasienten, hvilke holdninger som fremmer samarbeid. Dessverre er det stor sprik mellom teori og praksis, sa Geller.
Se ROP-TV: Terapeutiske utfordringer og tilnærminger i møte med pasienten
Press på behandler
«Nå må du gjøre som jeg sier. Du blir ikke frisk hvis du ikke slutter å trene og begynner å spise.» Slikt er så lett – og forståelig – å si i en travel hverdag. Behandler kan være dypt bekymret for pasientens fysiske og psykiske helse. Det kan være press fra pårørende eller andre behandlere. Eller behandler kan simpelthen føle frustrasjon over at det ikke fins enkle løsninger, at det ikke er sikkert at pasienten blir frisk.
– Men med en gang behandler forteller pasienten hva hun skal gjøre, er vi ikke lenger i et likeverdig samarbeid. Behandler har ikke de optimale holdningene til pasienten. Kanskje pasienten endrer adferd, fordi hun har lyst til å glede behandler. Men vi vet at de det går bra med på lang sikt, i større grad har ønsket å bli friske for seg selv, ikke for andre, understrekte Geller.
Gode holdninger
Hva kan så hjelpe behandler innta og bevare de holdningene som fremmer samarbeid?
– Selvmedfølelse. Behandler må rett og slett ha medfølelse og omsorg for seg selv, mente Geller.
I stedet for å tenke «dette skulle ikke, burde ikke skje. Det er ikke slik modellen er!» skal behandler være tilstede her og nå, i terapirommet. Mindfullness er stikkordet.
I stedet for å si til seg selv at «jeg er helt alene, slik gjør ingen andres pasienter» bør behandler oppsøke kollegafellesskap og få råd og støtte.
Tenke positivt
Sist, men ikke minst, når alt ikke går som ønsket, må behandler rose seg selv. Å tenke «jeg fikser ikke jobben min, jeg får det ikke til» gir dårlig grobunn for gode holdninger. Kognitive teknikker, fokusere på hva som er positivt, er nyttig også for behandlere.
– Ved å være bevisst egne reaksjoner, og ha selvmedfølelse, kan behandler oppnå den gode relasjonen som er nødvendig for all god behandling, avsluttet Geller.
Se ROP-TV: Hva kjennetegner et godt møte med hjelpeapparatet?