Kim er 34 år. Han er avhengig av opiater og sovemedisin, og han injiserer heroin daglig. Kim er diagnostisert med ulike psykiatriske lidelser, blant annet angst, depresjon og sosiale fobier. Han har hepatitt C og diverse abscesser. Han bor sammen med kjæresten, og begge ruser seg. Sammen har de ett barn, som bor i fosterhjem. Nå ønsker Kim og kjæresten behandling. Hva vil være god behandling for dem?
Kompetansetjeneste lansert
Kim er en fiktiv pasient, en «prototype» som ble presentert på lanseringskonferansen for Nasjonal kompetansetjeneste TSB i begynnelsen av januar. Kompetansetjenesten har utarbeidet flere prototyper for å vise typiske pasienter som kan ha nytte av tverrfaglig spesialisert behandling (TSB). Forskere, behandlere og brukere var invitert for å si hva de mener er viktig i møte med pasienten.
LES OGSÅ: Ny forståelse av traumer
– Å bygge tillit og trygghet slik at vi får en god behandlingsrelasjon er min hovedoppgave som terapeut, sa psykologspesialist Kristine Abel fra ruspoliklinikken ved Oslo universitetssykehus (OUS).
Krevende å bygge relasjon
Pasienten må være trygg på behandlingsrelasjonen for å kunne begynne å endre livet sitt, sa Abel. Mange av pasientene hun møter strever med relasjonsskader og impulsivitet. Langt de fleste har opplevd omsorgssvikt og grenseoverskridelser i barndommen. Psykologen minnet om at hvordan vi fungerer psykososialt som voksne, henger tett sammen med hvilke erfaringer vi har fra omsorgs- og tilknytningspersoner da vi var små. Abel la ikke skjul på at det kan være svært krevende å bygge relasjoner til pasientene hun møter.
– Mange har levd tøffe liv med mye stigma, smerte og svik. Det skal lite til før de føler seg krenket i behandlingssituasjonen, og derfor krever relasjonen ekstra følsomhet og tålmodighet av behandler, sa Abel.
Kan reagere med sinne
Selvfølgeligheten tåler å bli gjentatt: Behandlere er mennesker de også, og som alle andre har de gode og dårlige dager. Og behandlere blir påvirket av pasientene sine, mente Abel. Hun oppfordret behandlere til hele tiden være bevisst seg selv og egne reaksjoner.
– Hva vekker det i meg å høre om alle overgrepene pasienten har vært utsatt for? Eller når pasienten kommer 40 minutter for sent til timen for tredje gang på rad? Jeg blir fortvilet, sint og irritert, og det kan pasienten selvsagt oppfatte, fortalte hun.
Må kjenne seg selv
Negative motoverføringer, for eksempel ved at terapeut viser irritasjon og sinne mot pasienten, kan være svært skadelig for behandlingen, understreket psykologspesialisten. For eksempel, hvis terapeuten reagerer med å kjefte eller straffe pasienten fordi han gjentatte ganger kommer for sent til avtaler, kan det øke pasientens motstand mot både terapeut og behandling.
– Det hender jeg som behandler responderer umiddelbart på mine egne følelser av irritasjon, sinne og oppgitthet. Da kan jeg bli moraliserende og irettesettende. Derfor må jeg være uhyre bevisst eget reaksjonsmønster, sa Abel til ROP.no.
Behandlingsrom som læringsarena
Hun understreket at terapeuten må kunne vise følelser foran pasienten.
– Terapeutene kan gå foran som gode eksempler på hvordan vise og håndtere følelser. Behandlingsrommet skal være en læringsarena for affekthåndtering, påpekte hun.
Dessverre er det lite vanlig å snakke med kollegaer om egne reaksjoner i møte med pasienter, mente Abel. Hun fortalte at hun selv stadig opplever situasjoner hun mener hun ikke mestrer godt nok, og innrømmet at hun slett ikke alltid er den terapeuten hun ønsker å være.
– Vi lukker ofte døren for kollegaene våre når ting blir vanskelige. I stedet burde vi åpne opp, fortelle om hva vi sliter med og ikke får helt til, slik at det terapeutiske rom også blir en læringsarena for behandler, mente Kristine Abel.
Vær nysgjerrig på pasienten
Carina Jørgensen er aktiv i ProLAR og er ansatt som erfaringskonsulent ved et DPS i Vestfold. Hun var invitert for å si hva som er viktig fra et brukerperspektiv for den prototypiske pasienten Kim, utarbeidet av Kompetansetjenesten TSB.
– Målene for Kims behandling må ta utgangspunkt i Kims egne mål, understrekte Jørgensen.
Hun oppfordret behandler til å være nysgjerrig på pasienten. Kim har selv sagt han ønsker behandling, hvorfor skal det lykkes denne gangen? Hvordan ser Kim for seg livet sitt i LAR?
Tilbakefall vil skje
Jørgensen fremhevet også hvor viktig det er med en meningsfull hverdag. Å få struktur på og innhold i hverdagen må på plass tidlig i behandlingsprosessen, mente hun. Flere brukere har fortalt henne om behandling hvor det settes opp mål, men hvor målene ikke følges opp. Det er synd, sa Jørgensen, for det er «utrolig motiverende» å nå mål. Og så det viktigste: De færreste har en rettlinjet vei mot recovery.
– Å snuble og sprekke er en del av rehabiliteringsprosessen. Det lærer man av. Det er viktig å vite noe om egne tilbakefalls- og sårbarhetsmønstre, sa Jørgensen.
– Mange brukere opplever at behandlere blir helt hysteriske og fokuserer altfor mye på «sprekken». Men brukeren føler mer enn nok skam og skyld av seg selv. Det de trenger er hjelp til å se at livet går videre og at bedring er mulig, også etter et tilbakeslag.
LES OGSÅ: På gjenbesøk i rusbehandling