Hun varsler om ulik praksis, særlig overfor rusmisbrukende ungdom og voksne som har fått avslag på asylsøknaden og oppholder seg ulovlig i landet. – Vi har opplevd at det varierer i hvilken grad alvorlig rusmisbruk kvalifisere til akutt eller livsnødvendig behandling. Det har også vært tilfeller der det har vært vanskelig å få behandlingsinstitusjoner til å ta imot personer som har blitt vurdert til å ha pasientrettigheter, sier Vollebæk.
I boka «Sosialt arbeid med sårbare migranter – Mindreårige og voksne asylsøkere, papirløse, EØS-borgere og mulige ofre for menneskehandel» skildrer Vollebæk den økende internasjonaliseringen av gatemiljøene og setter fokus på helse- og sosialarbeidernes rolle der de står mellom myndighetenes asylpolitikk og sitt praktiske hjelpearbeid. «Sosialarbeidere trenger ikke reise ut i verden for å drive internasjonalt arbeid, de kan gjøre det i egne gater eller kontorer!» skriver Line Ruud Vollebæk i boka si. Hun har, helt siden hun ble ferdig utdannet som barnevernspedagog i 1999 og begynte å jobbe i Uteseksjonen, vært ekstra opptatt av de enslige, mindreårige asylsøkerne og andre migrantgrupper.
”De tenker at hvorfor skal jeg begynne med behandling hvis jeg likevel må ut av landet når jeg fyller atten"
Behandlingen blir lagt på is– Asylsøkere har rett på vanlige helsetjenester og behandling, men i praksis får de ikke bestandig den hjelpen de trenger. De asylantene vi møter gjennom vårt oppsøkende arbeid i Oslo sentrum oppholder seg for lite på mottaket til å følge opp de helsetjenestene de blir tilbudt der. Helsepersonellet kan også ha en vente og se-holdning i forhold til om det er hensiktsmessig eller forsvarlig å behandle dem – kanskje blir de sendt ut av landet før behandlingen er fullført. Langvarig behandling knyttet til rus og psykisk helse blir ofte lagt på is av den grunn. At mange innvandrere kommer fra kulturer hvor rus og psykiske lidelser er skambelagt, kan også gjøre den type helseproblemer vanskeligere å oppdage, fordi de ofte refererer til fysiske smerter i stedet.
LES: Føler dyp skam rundt ROP-lidelserSkjuler seg
Mange av dem som har fått avslag på sin søknad om oppholdstillatelse, prøver å skjule seg fra myndighetene. Det blir da praktisk umulig å følge opp avtaler og å gå til poliklinisk behandling. – Disse ungdommene lever fra dag til dag, sier Line Ruud Vollebæk. – Noen kjenner noen «snille» som tilbyr dem en seng for natten. Ofte dreier dette seg om et ikke jevnbyrdig kjæresteforhold hvor den unge asylanten blir utnyttet. Eller de har bekjente i sitt nye nettverk på gata som tilbyr dem soveplass. Det er snakk om dårlige, utrygge overnattingsmuligheter.
Alene i Oslos gater
Alene i et fremmed land, uten å kjenne språket, uten skolegang, uten familie og ofte med fryktelige opplevelser i bagasjen, holder de seg i live på forskjellig vis på gata i Oslo: De kan ha smertefulle erfaringer fra krig og konflikter i hjemlandet, noen kan selv ha vært barnesoldat eller ha mistet nære familiemedlemmer. Andre kan ha opplevd mye fælt på flukt. Noen av dem har begynt å ruse seg før de kommer til Norge, og allerede på veien blitt rekruttert inn i kriminelle miljøer, andre begynner på asylmottaket eller når de skjønner at de ikke vil få oppholdstillatelse. Noen ganger dreier det seg om menneskehandel, forteller Line Ruud Vollebæk. – Andre er alene fordi de har vanskelige familieforhold.
Flykter inn i rusen
Felles for asylungdom i drift er at mange ikke har håp om å få oppholdstillatelse i Norge, og ikke tror på noen som helst hjelp fra det norske samfunnet. – Dessverre har de ofte rett i dette, sier Line Ruud Vollebæk. – Noen kalkulerer med at det er bedre å ta vare på det nettverket de har, selv om de blir utnyttet og misbrukt, selv om de har gjeld og blir utsatt for vold og trusler.
«Løsningen» blir å rømme bort fra virkeligheten ved å ruse seg, eller selvmedisinere seg for å lindre angsten, traumene, uroen og tankekjøret. – Noen har fått oppholdstillatelse frem til fylte 18 år – hva skjer da, hvor sender de meg? Usikkerheten knyttet til nær fremtid gjør at flere søker tilflukt i belastede miljøer. Den sikre fremtiden blir at de kommer til å være papirløse, uten rettigheter.
I praksis sjanseløse
– Vi vet ikke hvor mange dette gjelder, men ser at det siste årene har antallet asylanter i drift økt, sier Vollebæk. – Enslige, mindreårige asylanter sendes ikke ut av landet dersom de ikke har omsorgspersoner de kan returneres til, men har de et rulleblad når de fyller 18, og de ikke anses å oppfylle kriteriene for flyktningstatus, er de i praksis sjanseløse i forhold til oppholdstillatelse.
Hun opplever at det som regel er vanskelig å motivere de unge asylantene som ruser seg og sliter med psykiske lidelser til å ta imot hjelp: – De tenker at hvorfor skal jeg begynne med behandling hvis jeg likevel må ut av landet når jeg fyller atten? Dessuten er de ofte ikke motivert eller i stand til å følge opp behandling når basisbehov som bolig, arbeid og lovlig opphold ikke er på plass. Jeg må si jeg forstår dem, sier Line Ruud Vollebæk.
Kartlegg oppholdsstatus
Hun understreker at helse- og sosialarbeidere er nødt til å kartlegge oppholdsstatus i møte med brukere og pasienter som ikke er norske statsborgere. – Dette har helt grunnleggende betydning for hva slags rettigheter og framtidsutsikter vedkommende har. Mange av dem vi møter sliter med rus og psykisk helse. I en kaotisk livssituasjon kan de ha mistet oversikten over sin egen sak. Kanskje har et viktig brev fra utlendingsmyndighetene eller advokat ikke nådd frem, kanskje har vedkommende glemt å fornye oppholdstillatelse innen fristen, kanskje har det blitt fattet utvisningsvedtak på grunn av kriminelle forhold. Det kan også være slik at helse- og sosialarbeiderne får kunnskap om brukeren eller pasienten som kan være viktige for vedkommendes utlendingssak, sier Vollebæk.
Forsvarlig med retur?
Denne nye kunnskapen kan være knyttet til pasientens forhold i hjemlandet som av ulike årsaker ikke har fremkommet i saken tidligere, for eksempel overgrep eller andre traumatiske hendelser som vedkommende har skammet seg over, eller forsøkt å fortrenge. Det kan også dreie seg om helsemessige og sosiale forhold etter ankomst til Norge, som kan ha betydning når utlendingsmyndighetene skal foreta en helhetlig vurdering av om det er forsvarlig med retur til hjemlandet, eller om det foreligger sterke menneskelige hensyn for å innvilge opphold i Norge. Her kan vurderinger knyttet til betydningen av fullført behandling og helsemessige konsekvenser ved retur til hjemland eller fortsatt ulovlig opphold i Norge spille inn. Slik dokumentasjon bør selvfølgelig komme så tidlig så mulig, men kan også benyttes i klagesak og omgjøringsbegjæring, påpeker Line Vollebæk.
I håndboka hun har skrevet gir hun en oversikt over de systemer og det regelverket som gjelder for de forskjellige migrantgruppene, og råd og vink til helse- og sosialarbeidere.
Håndboka kan bestilles hos Kompetansesenter rus Oslo eller lastes ned her