– Håpet er at hvis vi har mer kunnskap om hva personen selv opplever som viktig i sin bedringsprosess, hvis vi vet mer om hva brukerne trenger og ønsker seg, kan vi gi bedre tjenester, sier stipendiat Eva Brekke.
Recovery er på alles lepper, men hva betyr det egentlig? Hvordan ser recovery ut for brukerne? For behandlere? For ansatte i kommunen? Mange sier de arbeider recovery-orientert, men hva ligger i det? Hvilke utfordringer kan man møte når man ønsker å jobbe recovery-orientert? Slike spørsmål har Brekke søkt svar på siden hun ble ansatt som ph.d.-stipendiat i NKROP i desember 2015. Kort oppsummert går prosjektet ut på å bidra til kunnskapen om bedringsprosesser ved samtidig rus- og psykisk lidelse, og gjennom dette bidra til å utvikle recovery-orienterte tjenester til folk med ROP-lidelse i en norsk sammenheng.
Har intervjuet åtte brukere
Hittil har Brekke publisert to forskningsartikler. Begge artiklene er basert på intervjuer med åtte informanter med rus- og psykisk lidelse. Informantene var fire kvinner og fire menn, i alderen 20-70 år. Fire fortalte at de ikke brukte rusmidler da studien ble gjennomført. Én deltaker var i LAR-behandling, mens tre oppga at de for tiden brukte rusmidler.
Prosjektdeltakerne sa at de hadde eller hadde hatt affektive lidelser, angst, PTSD, psykoselidelser og ADHD. Det er viktig å merke seg at Brekke ikke har tatt utgangspunkt i diagnoser gitt av fagfolk. Hun har kun forholdt seg til egenrapportert psykisk lidelse. For Brekke har funksjon vært viktigere enn diagnose: alle deltagerne oppga at rusproblemer og psykiske vansker hadde påvirket hverdagen deres i stor grad, enten nå eller tidligere
Rådgivningsgruppe i prosjektet
– Dette var en klar anbefaling fra rådgivningsgruppa som er tilknyttet prosjektet, blant annet for å unngå at fagpersoner blir «portvakter» for deltagelse i forskning. Samtidig har det konsekvenser for overførbarheten, understreker Brekke.
Rådgivningsgruppa består av tre fagpersoner, én pårørende og to personer med egenerfaring fra rus- og psykisk lidelse. Brekke sier at innspill fra gruppa har preget prosjektet i stor grad.
– Jeg har vært tydelig på at jeg ønsket en «uenighetsgruppe». Poenget var ikke å bli enige om en felles forståelse, men å få frem ulike perspektiver og meninger. Til slutt har det vært mitt ansvar og min rolle å fatte beslutninger og tolke resultatene, forklarer Brekke.
Hva er bedring for ROP-brukere?
Den første artikkelen i Brekkes doktorgradsprosjekt undersøkte hvordan bedring kan oppleves av personer med ROP-lidelser. Her viser funnene at bedring handler like mye om å kunne delta i samfunnet og ha trygge økonomiske vilkår som å kontrollere rusen. (Les en lengre omtale av forskningsartikkelen: Å bli bedre handler om mer enn å bli kvitt symptomer).
– Man snakker mye om at mennesker med ROP-lidelse er samfunnets svakeste og mest sårbare. For meg var det slående at deltagerne slett ikke ser på seg selv som en ressurssvak gruppe, påpeker Brekke.
Hun forteller at noen av hennes informanter hadde levekår som man ikke skulle tro fantes i Norge på 2010-tallet.
– Jeg tenker at vi tillegger folk egenskaper som egentlig handler om livssituasjonen og levekårene de har, sier Brekke.
Hun understreker at mennesker med ROP-lidelse har mye å bidra med og mange har et sterkt ønske om å være del av samfunnet på lik linje med andre.
– Deltakerne uttrykte et veldig tydelig ønske om å få lov til å gi, få lov til å bidra. De som hadde hatt mulighet til å bistå andre eller bidra til lokalsamfunnet opplevde dette som svært viktig for egen bedring, forteller Brekke.
Hvordan kan ansatte bygge tillit?
Den andre artikkelen fra prosjektet, Experiences of Professional Helping Relations by Persons with Co-occurring Mental Health and Substance Use Disorders, ser på hvordan brukerne har opplevd relasjonen med ansatte i hjelpeapparatet.
Målet med denne studien var å kartlegge hvilke egenskaper og handlinger hos profesjonelle hjelpere som mennesker med ROP-lidelse oppfatter som nyttige for sin bedring. Hovedfunnet er at tillit er fundamentalt. Å kunne stole på den som skal hjelpe deg er helt avgjørende for bedring, sier intervjudeltakerne.
Da blir spørsmålet: Hvordan kan man bygge tillit? I artikkelen skisserer Brekke hvordan deltagerne mener tillit bygges, sortert under fire overskrifter:
- Å virkelig bry seg og bære håp. Tillit bygges ved at tjenesteytere viser at de genuint bryr seg og at de fremstår som bærere av håp. Dette kunne være vanskelig å definere konkret, men et genuint «Jeg har tenkt på deg siden sist» og en måte å være på som formidler varme, humor og interesse, kan gi en følelse av at ansatte bryr seg. En nedsettende væremåte, moralisme og slurvete eller uprofesjonell oppførsel ble beskrevet som motsatser til dette fenomenet.
- Forpliktelse. Intervjudeltakerne fremhevet hvor viktig det var at hjelperne var der over tid. De nevnte også flere eksempler på hvor ansatte hadde gått utover rammene av hva som var forventet av dem når det gjaldt som mest, og at dette innga stor tillit.
- Vise mot og handlekraft. Når man står helt på bar bakke, kan man trenge hjelp og bistand på mange områder. Å flytte, å ordne opp i ubetalte regninger, eller å komme seg til aktiviteter kan bli vanskelig av ulike årsaker. Profesjonelle hjelpere som ser hvor det skorter og bidrar til endring ble verdsatt av deltagerne. Hjelpere som viste mot gjennom å gå utover rollen sin for å få til en endring, hadde bidratt til at deltagerne stolte på at de virkelig ønsket å hjelpe dem. Slike konkrete endringer som gjorde hverdagen enklere ble også beskrevet som vendepunkter i bedringsprosessen.
- Å være direkte og ærlig og ha forventninger. Intervjudeltakerne understrekte hvor viktig det var med klar tale, å kalle en spade en spade, særlig knyttet til rus. De satt pris på profesjonelle hjelpere som hadde kunnskap om rus, og som formidlet sin vurdering tydelig, for eksempel:: «Hvis du skal klare å endre livet ditt, må du gjøre noe med rusbruken.» Dette bidro til tillit når det ble formidlet innenfor en ramme av omtanke og respekt.
Mye å lære
Brekke understreker at siden hun kun har åtte informanter er funnene hennes ikke direkte generaliserbare, men de kan gi økt forståelse for hvordan bedring kan oppleves for mennesker med ROP-lidelse, og denne forståelsen kan være overførbar til andre sammenhenger.
– Tjenestene rapporterer selv at de sliter med å nå og tilby denne gruppen det de trenger. Gjennom å systematisere opplevelsene til folk med egenerfaring, får man kunnskap som kan brukes til å skape en bedre match, påpeker Brekke. – Denne studien er ett bidrag, og vi trenger mer forskning på området.
Hun minner om tidligere forskning som har vist at mennesker med samtidig rus- og psykisk lidelse har dårligere tilgang til ordinære helse- og sosialtjenester enn andre grupper i befolkningen.
Selv har Brekke hatt noen svært lærerike år som doktorgradsstipendiat. Hun var ferdig utdannet psykolog i 2004, og har ti års klinisk erfaring som behandler innen rus og avhengighet, som er hennes spesialisering. Brekke har også en spesialitet i klinisk samfunnspsykologi.
– Ønsket fra brukerne om at behandlere må være ærlige og direkte traff meg. Jeg ser nå at jeg kunne og burde ha vært tydeligere enkelte ganger, sier Brekke.
Tjenestene må jobbe på tvers
Til høsten får Brekke anledning til å bruke lærdommene fra studien sin i praksis. Fra august skal Brekke være ph.d.-stipendiat på halv tid, fordi hun også skal jobbe som psykologspesialist i det nyopprettede FACT-teamet på Gjøvik.
– Jeg har veldig tro på arbeidsmåten i FACT. Det er fokus på å samarbeide med ulike tjenestenivåer og legge til rette for brukerens ønsker og ressurser, slik at man kan jobbe med rus, psykiske og sosiale vansker samtidig og integrert, sier Brekke.
Denne måten å jobbe på er helt i tråd med hva hun har lært om organisering av tjenestene gjennom sitt forskningsarbeid.
– Vi trenger tjenester som er organisert slik at vi har rom for å følge opp folk over tid. Og vi trenger fleksible tjenester, slik at man kan være der når det virkelig trengs, mener Brekke.
Tillitsskapende utdanning
Hun er også opptatt av at utdanningene må anerkjenne viktigheten av å bygge tillit. Dette er noe fagutøvere må lære og øve seg på i utdanningene.
Den tredje og siste artikkelen i Brekkes doktorgradsprosjekt er basert på intervju med ansatte i kommunene. Brekke har gjort fokusgruppeintervjuer på tre ulike tidspunkt i løpet av to år i en tjeneste som hadde forpliktet seg til å jobbe recoveryorientert i perioden. Brekke håper artikkelen vil bli publisert de nærmeste månedene.
– Jeg har vært heldig som har fått lov til å drive med dette. Det er godt å ha tid til å fordype seg, samtidig har jeg hatt enormt stor nytte av rådgivningsgruppa, avslutter Brekke.