– Jeg kunne selvfølgelig ikke si det til ham, men jeg hadde liten tro på at Tobias kunne få livet tilbake. Han var for ustabil, rusavhengig og syk, sier psykolog Nikolai Kahn ved Trondheimsklinikken.
Frosset ut av fosterforeldrene
Tobias – som ikke er hans rette navn – ble seksuelt misbrukt som barn. Fosterforeldrene hadde frosset ham ut. Han hadde en kreftdiagnose. Flere ganger ble han reddet etter en overdose med heroin.
Tobias bodde sammen med foreldrene sine frem til han var seks år. På grunn av omsorgssvikt i familien flyttet han da til fosterforeldre. Mor og far misbrukte alkohol og hadde psykiske vansker. Faren døde da Tobias var åtte år. Tobias begynte å drikke alkohol i 13- 14-årsalderen. Da han var 16, brukte han cannabis og benzodiazepiner, amfetamin og heroin.
Ville bli bartender
Tobias hadde fått behandling ved flere rusinstitusjoner. Han ble fulgt opp ved psykiatrisk poliklinikk. Flere ganger ble han lagt inn ved akuttpost med rusutløst psykose.
Heller ikke sosionom Linda Rikstad ved Trondheimsklinikken trodde Tobias kunne starte et nytt og godt liv som rusfri. Da han fortalte at han ville bli bartender, under et prosjekt med jobbtrening, i regi av Trondheimsklinikken, var hjelperne ekstra kritiske.
Tok ansvar på kjøkkenet
Tobias hadde tidligere jobbet som kokk. Gjennom Trondheimsklinikken fikk han ansvar for å lage mat. Det viste seg at han var i stand til å organisere og lage middag for 15-20 personer.
– Han hadde mange kvaliteter, men vi var usikre på hvordan han skulle kunne ta dem i bruk når han var psykisk syk og ofte ruset. Tidligere jobbtreningsplasser hadde han mistet fordi han ruset seg, sier Kahn.
Dyr og kristen
Under Psykisk helse-konferansen i Trondheim i januar fortalte Kahn og Rikstad om Tobias. Tittel på foredraget var ”ROP-pasient og arbeidssøker – mulig eller umulig?”
– Jo, det er mulig, konkluderer de.
Men hva som ble avgjørende for Tobias nye liv, vet de ikke.
Mye skjedde på et år. Tobias fikk kjæreste. Han ønsket seg til en behandlingsinstitusjon med kristent verdisyn. Den private institusjonen han ville til var dobbelt så dyr som andre private tilbydere. Hjemkommunen til Tobias, som skulle betale for oppholdet, ville likevel prøve.
Fikk sønn og jobb
Han var på institusjonen i seks måneder. Trondheimsklinikken fulgte ham opp jevnlig, med besøk og samtaler. Tobias sluttet å ruse seg og han begynte på arbeidstiltak i Nav. Ett år senere var han fortsatt rusfri, og i full jobb gjennom Nav. Han og kjæresten fikk en gutt. Trondheimsklinikken og Nav trakk seg ut, og litt etter fikk Tobias en ordinær stilling.
Hva ble vendepunktet for Tobias? Selv sier han at det viktigste var at han fikk kjæreste, og at han hadde bestemt seg for å bli rusfri. Kanskje var det en kombinasjon av ting, og en arbeidsgiver som tok ham på alvor og som så ham.
– Hadde samtalene med oss i Trondheimsklinikken noen betydning? Svaret får vi nok aldri. Men lærdommen må være at vi ansatte ikke har lov til å gi opp. Vi må alltid signalisere at det er håp om endring, enda så mørkt det kan se ut, sier Rikstad og Kahn.