Sammen om mestring kom i 2014. Hovedpoengene i veilederen var brukermedvirkning, behandling i kommunene og arbeidsfordeling i psykisk helse- og rusarbeid mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenestene. Det var også en tydelig anbefaling å se lokalt psykisk helse- og rusarbeid mer i sammenheng enn hva som hadde vært tilfelle før.
Mikael Julius Sømhovd er seniorrådgiver i avdeling psykisk helse og rus i Helsedirektoratet. Han har ledet arbeidet med revisjonen det siste året før den ble sendt på høring.
- Gode tjenester og helhetlige forløp for personer med ROP-lidelser forutsetter riktig kompetanse og god samhandling med spesialisthelsetjenesten. Kommunene og spesialisthelsetjenesten har et felles ansvar for pasienten. I høringsutkastet er det lagt inn en helt ny anbefaling om at kommunene bør bruke helsefellesskapene til å utvikle lokale prosedyrer for samarbeid og samhandling, sier Sømhovd.
Anbefaler bruk av helsefellesskapene
Sømhovd forteller at det finnes mange flotte overordnede avtaler om samhandling. Likevel skjærer det gjerne i praksis. Det handler ofte om mangel på tydelige lokale avtaler på bakkenivå.
- Vi tenker at hvis kommunene bruker helsefellesskapene på en bedre måte, så kan det være nøkkelen til bedre og mer helhetlige forløp for pasientene. Dette er også i tråd med politiske signaler og den nylig vedtatte opptrappingsplanen for psykisk helse, sier han.
Helsefellesskapene har i oppgave å utvikle en arena hvor sykehus og kommuner skal samarbeide bedre.
- Vi anbefaler derfor kommunene å bruke helsefellesskapene aktivt til å inngå gode, lokale, og helt konkrete og detaljerte avtaler. Hvis en pasient skal utskrives fra spesialisthelsetjenesten, så ringer du til Kari i psykisk helse- og rustjenesten i kommunen og gjør konkrete avtaler i henhold til felles planer og avtaler mellom helseforetaket og kommunen, sier Sømhovd.
Vi tar tempen på helsefellesskapene: Hva har de fått til?
Trenger tydelige avtaler
- Hvorfor er det så vanskelig å få til god samhandling rundt ROP-pasientene?
- Det er en komplisert gruppe hvor endringer noen ganger kan skje brått. Man kan for eksempel fungere ganske bra og fremstå som utskrivningsklar under en døgninnleggelse. Men når så kommunen tar imot pasienten og rammene endres, kan pasienten brått bli sykere. Jeg mener bestemt at det ofte skjærer seg fordi ting ikke er tydelig nok avtalt og godt nok planlagt helt ned på bakkenivå, mellom hver enkelt kommune og helseforetakene og for hver enkelt pasient, sier Sømhovd.
Han peker også på at mangel på gjensidig forståelse av begrensninger og premisser for de ulike tjenestenivåene kan bidra til dårligere samarbeid og samhandling.
- Det er derfor veldig viktig at tjenestenivåene blir kjent med hverandre og forstår hverandres ressurser og begrensninger.
Deling mellom tjenestenivåene
Seniorrådgiveren viser til en del av de alvorlige sakene vi har hatt i Norge der det har vært psykoselidelse og rus inne i bildet. Han trekker frem Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenestens (Ukom) granskning av Kongsbergsaken.
- Ukom konkluderte med at når det gikk så galt, så handlet det i stor grad om mangel på kommunikasjon og informasjonsflyt mellom tjenestenivåene, og ulike sektorer. Vi vet at det er ulike hindringer med deling av journal og pasientopplysninger. Dette handler om både barrierer i loven, tekniske hindringer og i praksis. Likevel er det viktig å ha fokus på å dele nødvendig informasjon mellom tjenestenivåene i helsetjenesten, og med andre sektorer der det er mulig innenfor de rammene som finnes. Det skjer i altfor liten grad, sier Sømhovd.
Les også: Hva kan vi lære etter et drap begått i psykotisk tilstand?
Hovedforløpene beholdes
De tre hovedforløpene blir beholdt i revideringen. ROP-pasienter hører stort sett alltid til i hovedforløp 3.
- Noen brukerorganisasjoner ønsket under arbeidet med revisjonen å ta vekk hovedforløpene. Det ble begrunnet med at de hadde fått innspill om at det kan oppleves som veldig kategorisk, og at en del kommuner praktiserte det for rigid og statisk. Det førte til at pasienten ikke fikk tilbud om tjenester som var beskrevet under andre hovedforløp, sier Sømhovd.
- Det mener vi å ha løst i høringsutkastet med å tydeliggjøre at også hovedforløp 3 skal ha tilgang på tjenestene i hovedforløp 2 og 1, dersom det anses å være nyttig. Det bør jevnlig vurderes hvilket hovedforløp som passer den enkelte best. Vi må i større grad bruke de samme tjenestene og utnytte mulighetene der, sier han.
Anbefaler gode samhandlingsmodeller
Til slutt trekker Sømhovd frem ACT, FACT og IDDT som er omtalt i høringsutkastet som gode samhandlingsmodeller særlig for ROP-brukerne.
- Disse modellene vet vi fungerer veldig godt, sier han.
