- TSB er ingen ekspert på utviklingshemming. Samtidig er miljøtjenestene for mennesker med nedsatt funksjon i kommunene, heller ikke eksperter på rusbehandling. Begge tjenesten føler de kommer til kort i hver sin ende, og pasienten blir en kasteball, sier Kirsten Braatveit. Hun er psykologspesialist og leder for behandlingsteam ved Blå Kors Haugaland A-senter, og forsker i Helse Fonna, Avdeling for forskning og innovasjon.
- Det er viktig å øke kompetansen og samarbeide med rette instanser, sier Braatveit, og trekker frem individuell plan og en sterk ansvarsgruppe som gode virkemidler.
- Man bør ha en god, samlet plan for pasienten om hvem som hjelper til med hva. Disse sakene er ofte krevende, og samarbeid på tvers av fagområdene er viktig. Gode samarbeidspartnere, tror jeg også bevarer den psykiske helsen til dem som skal hjelpe. Man føler seg sterkere sammen, sier hun.
Les også: Psykisk utviklingshemming hos rusavhengige blir ikke fanget opp
Økonomi og rigide systemer
Selv om fagfolk er enige om hvordan de best kan hjelpe denne gruppen, møter de gjerne på andre utfordringer, som økonomi og at systemene ikke tillater samarbeid.
- Det er mange ting som ikke handler om fag som spiller inn. Jeg tror at økt kunnskap, og å prøve ut ulike ting ulike steder i landet, kan gi oss gode erfaringer som vi kan formidle videre, også til de som styrer pengene, sier Braatveit.
Forskjell i rusmiddelbruk
I Braatveits doktorgradsoppgave Intellectual disability among in-patients with substance use disorders, så hun blant annet på hvilke rusmidler mennesker med utviklingshemming bruker.
- Tidligere forskning har vist at hos dem som har en kjent utviklingshemming, går det mest i alkohol og cannabis. Vi fant imidlertid at hos dem som ikke hadde en identifisert utviklingshemming, var det ingen forskjell fra resten av befolkningen, sier Braatveit.
Hun tror det kan ha sammenheng med at de som er kjent med at de har en utviklingshemming, gjerne har et solid støtteapparat rundt seg.
- Dette kan virke preventivt i forhold til bruk av mer alvorlige rusmidler. De som ikke er fanget opp, vandrer rundt uten sånn støtte, og bruker akkurat de samme rusmidlene som andre, sier Braatveit.
Kan vegre seg for å stille diagnose
Mange av dem som ikke hadde en kjent utviklingshemming, hadde likevel hatt en del kontakt med offentlige hjelpeinstanser, men hypotesen om utviklingshemming hadde ikke vært der. Den ble kanskje overskygget av for eksempel atferdsproblemer.
- Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og psykisk helsevern for barn og unge, bør være i stand til å fange opp at noen har en utviklingshemming. Men hjelpeapparatet kan ofte vegre seg for å stille en slik diagnose. Mange venter og ser litt an dersom de oppdager lærevansker hos en elev. Kanskje er barnet i en utviklingsperiode og er en slow learner som vil gå seg til med tiden. Vi tenker de kanskje er litt for trege med å stille diagnosen. Utviklingshemming er en ganske robust og stabil tilstand, så dersom man har fulgt et barn over et par år, bør man være i stand til å sette en diagnose, sier Braatveit.
Les også: Hvordan utrede rusavhengighet hos personer med utviklingshemming?
Flere risikomomenter
Det er flere risikomomenter for å utvikle et rusmiddelbruk ved utviklingshemming. Tidligere forskning viser at dersom man har sterke kommunikasjonsvansker og er pleietrengende, så får man mye støtte, og er beskyttet mot å utvikle et rusmisbruk.
De som har en lettere grad av utviklingshemming, som kanskje bor alene og som klarer seg noenlunde greit i samfunnet, og som er i mindre grad beskyttet av hjelpeapparatet, er mer risikoutsatt.
- I tillegg er menn mer risikoutsatt ved utviklingshemming. Det er også mennesker med samtidige psykiske lidelser og atferdsvansker. At andre i familien har et rusmiddelbruk, og at de har vært utsatt for alkohol i svangerskapet er også risikofaktorer, sier Braatveit.
SKANROP 2023: Kirsten Braatveit kommer til SKANROP 2023 for å fortelle mer om utviklingshemming og rusavhengighet.