Det er en økning i antall personer som dømmes til tvungent psykisk helsevern. Det medfører økt belastning på plassene innen sikkerhetspsykiatrien, som både tar i mot pasienter fra domstolsapparatet og fra spesialisthelsetjenesten.
Samtidig har vi hatt lite kunnskap om hva som kjennetegner personer som blir dømt til tvungent psykisk helsevern. Hvilken bakgrunn har disse personene? Har de fått hjelp tidligere og hvilken hjelp har de eventuelt fått?
Les også: Psykisk helsevern i fengselet
Marginalisert gruppe
Forskere tilknyttet RusForsk ved Oslo universitetssykehus og SERAF ved Universitetet i Oslo har sett nærmere på bakgrunnsfaktorer hos personer som er dømt til tvungent psykisk helsevern og som tidligere har sonet. Det har resultert i en forskningsartikkel som nylig ble publisert i Tidsskriftet for Den Norske Legeforeningen.
Resultatene viser at denne gruppen har et lavt utdanningsnivå. Nærmere 65 % har grunnskolen som sitt høyeste utdanningsnivå. Økonomisk befinner de seg langt nede på inntektslisten med en medianinntekt på 192 000 kroner i året, hvor mesteparten består av ytelser fra NAV og svært lite kommer som lønnsinntekt.
Et flertall har hatt hyppig kontakt med rettsvesenet. Hele 86 % var blitt domfelt i løpet av perioden fra 1994 og frem til dom om psykisk helsevern, og medianen for antall domfellelser lå på 19 dommer per person.
Videre viser studien at blant de 186 personene som ble dømt til tvungent psykisk helsevern i perioden 2011 til 2020 hadde 81,2 % fått behandling i psykisk helsevern, mens 29 % hadde mottatt behandling i TSB (tverrfalig spesialisert rusbehandling). Flertallet har med andre ord vært i kontakt med hjelpeappartet uten at det har ført til bedring.
Les også: Hvilke utfordringer møter innsatte med psykiske helseproblemer?
Mangler tettere oppfølging
på forskningsartikkelen.
(Foto: privat)
Funnene er ikke overraskende, ifølge forsker Eline Borger Rognli.
- Dette er en gruppe mennesker som har vært utenfor normalsamfunnet lenge. De fleste har kun grunnskole som høyeste gjennomførte utdanning. De har mange tidligere dommer, og er godt kjent i kriminalomsorgen.
- Mange har vært innlagt i psykisk helsevern, men behandlingen og oppfølgingen ser ut til å være av kort varighet. Det er ingen etater som har hatt et langvarig ansvar for oppfølging av dem.
Mange har vært innom flere steder. Hva er det som glipper?
- For en gruppe med så alvorlig problematikk er trolig ikke mange separate og kortvarige intervensjoner nok. Det at de stadig kommer tilbake i rettssystemet tyder på at de ikke får adekvat oppfølging.
- Integrerte og godt koordinerte tjenester med innsats fra mange ulike aktører over tid, individuelt tilpasset til den enkeltes behov, er nøkkelen her. Dette viser seg dessverre ofte å være vanskelig i praksis.
Se også: Gode overganger fra fengsel tilbake til samfunnet
Ingen enkle løsninger
Rognli er ærlig på at det ikke finnes noen raske og enkle løsninger på problemet, og at forbedringspotensialet både berører skolevesenet, rettsvesenet, og helse- og omsorgssektoren.
- Dette er en sårbar gruppe som ofte omtales som hard to reach - hard to treat. Ingen aktører har fått til å hjelpe denne gruppen adekvat, tidlig nok.
Les mer om: Integrert behandling av ROP-lidelser
Hun tror det handler om å gjøre behandling og oppfølging tilgjengelig på rett tidspunkt, samt å være villig til å sette inn nok og helhetlig tiltak tidlig.
- For gruppen vi har studert er det snakk om å reparere noe som har gått galt over lang tid. Et nytt forskningsspørsmål er hva skal til for å hindre at andre havner i samme situasjon. Problembeskrivelsen begynner å bli god - så nå bør vi bevege oss videre til å se på hvordan vi kan bli bedre til å forebygge og å hjelpe, avslutter Rognli.
Her kan du lese hele artikkelen: Tidligere kriminalitet og psykisk helsehjelp hos personer med soningserfaring som blir dømt til tvungent psykisk helsevern