• Svarteper: Beskriv pasienten så neste instans vil ta i mot ham, men ikke så krevende at de sier nei.
• Ball-i-hatt: Hvor passer pasienten, hvor skal han overføres?
• Inngruppe-leken: ”Alle de andre fagmiljøene er umulige.”
• De negative forventningers spådom: ”Var det ikke det jeg visste...”.
Pasienten betaler prisen
– Disse "spillene" skaper oppgitthet og dårlig samarbeid og går ut over pasienten, sier professor emeritus Helge Waal.
Han har fulgt arbeidet med pasienter med rusproblemer og psykiske lidelser (ROP) siden 1960-tallet. I dag er han tilknyttet Institutt for klinisk medisin ved Universitetet i Oslo og følger opp to prosjekter om behandling av rusproblemer i psykiatriske avdelinger.
Waal mener ansatte i ROP-feltet har blitt med på ”lekene” og spådommen over av en rekke årsaker:
• To parallelle systemer (rus og psykiatri)
• Ulikt lovgrunnlag
• Forskjellige profesjonstradisjoner
• Ulik prestisje
• Ulikt verdigrunnlag
• Ulik finansiering og fordeling mellom privat og offentlig sektor
– Mangler sterk styring
– De fleste erkjenner at ROP-pasienter trenger et helhetlig tilbud der profesjoner samarbeider. Men verken organiseringen i helsevesenet eller retningslinjer for anbefalt behandling tar i tilstrekkelig grad inn over seg ressurskonkurranse, problemforskyvning, ansvarsdefinering, profesjons- og personkonflikter og fravær av sterk overordnet styring og fordeling, sier Waal.
Han legger til at et samordnet behandlingstilbud også forutsetter god kommunikasjon. Det er ikke alltid tilfelle i dag.
Tverrfaglig spesialisthelsetjeneste har til nå vært nesten uten spesialiserte leger. Noen fastleger gjør en flott innsats, andre ikke. Noen er næringsdrivende og har en motivasjon der, mens sosialtjenesten har sin faste linje uansett. Sosialtjenesten har også kompetanse og ressurser som pasienter ikke alltid fungerer like godt med.
Vil ha de snille pasientene
Ekspert- og spesialistløsninger kjennetegnes også av at ”alle” har travle dager og liker best de ”snille” pasientene som ikke utfordrer de ansatte for mye. Hjelperne arbeider best med de som holder avtaler, men prioriterer ofte de som lager kriser.
– Det kan føre til at vi sender de vanskelige sakene til de ”som har den egentlige kompetansen”. Men først skrives pasienten ut, så sendes søknad. Slik oppstår et behandlingsvakuum for pasienten, sier Waal.
Han mener retningslinjen for utredning, behandling og oppfølging av ROP-pasienter er nyttig – forutsatt at hjelperne som skal møte pasientene arbeider innenfor felles system. I dag skjer som regel det motsatte. Slik kan ansvarsfraskriving og fragmentering fortsette.
Åtte punkter som gir håp
Han mener pasienten kan få tro på framtiden når
• Legen og sosialkontoret samarbeider elastisk
• Sosialkontoret har tilbakefallsrådgivning og løsningsorienterte intervensjoner
• Sykemelding, attføring og trygd brukes innenfor individuell plan
• Det fins et koordinert system for vurdering av henvisninger på helseforetaknivå
• Det foregår en mottaksvurdering med adekvat diagnostikk både av rus og psykiatri
• Psykiatriske tiltak kan behandle rusproblemer hos pasienter henvist for psykiatriske tilstander
• Rustiltakene kan behandle psykiske vansker hos pasienter henvist for rusproblemer
• Psykiske spesialtiltak har fått definert ansvar for ROP-pasienter
Hjelpeapparatet har flere arenaer de kan samarbeide på, som avklaringsmøter, telefonsamarbeid, ansvarsgrupper og tverrfaglige team. Bruk av saksansvarlig koordinator og samarbeidsavtaler er andre viktige virkemidler.