I en by i Øst-Asia er en familie samlet til måltid. Mens de spiser, blir bygningen bombet. Mannen i familien handler instinktivt – han løper ut, enser ingen andre. Han overlever, men etterpå kommer skammen og skyldfølelsen.
Han har vokst opp i en kultur hvor fellesskapet er hevet over individet, «vi» kommer før «jeg.» Fra tidlig barndom har han lært å finne sin plass i en større gruppe, «riktig» oppførsel er det som gavner fellesskapet. Men da bombene falt, tenkte mannen bare på seg selv. Han reagerte ikke slik kulturen han lever i forventer.
Se ROP-TV: Differensialdiagnostiske utfordringer ved traumelidelser
Forverrer traumer
Denne kløften mellom det man har gjort og samfunnets forventninger, kan bidra til å forklare hvorfor noen personer som har opplevd traumer utvikler posttraumatisk stresslidelse (PTSD), mens andre ikke gjør det, mener psykolog Akiah Ottesen Berg.
– Hvis din reaksjon på traumer er ulik det kulturen forventer av deg, kan det også påvirke hvordan du oppfatter deg selv, ditt selvskjema. Du kan oppleve det som om du ikke mestrer livet ditt og rollen din, forklarer Ottesen Berg.
Tenk en kvinne som har vokst opp i en vestlig, individualistisk kultur. Hun er opplært til at man skal kunne sette grenser ovenfor andre og ta vare på seg selv. Hvis hun utsettes for overgrep og ikke gjør motstand, kan hun i ettertid føle at hun er en person som ikke makter å ta vare på seg selv, at hun er hjelpeløs. Reaksjon på traumet kan påvirke hennes selvskjema negativt.
Ulike mål for behandling
En kultursensitiv praksis må ta hensyn til slike kulturforskjeller, mener Ottesen Berg. Hun påpeker at i vestlige behandlingsrom er man opptatt av at pasienten skal lære å sette grenser og si nei. Målet er en selvstendig pasient, med et stabilt selvbilde som ikke skifter avhengig av situasjon.
– Vi er opptatt av å lette symptomer, og at pasienten skal kunne klare seg selv uten andre. Men hva hvis pasienten har helt andre mål og ønsker fra behandlingen? undrer psykologen.
For eksempel, kanskje ønsker pasienten først og fremst å finne sin funksjon i fellesskapet? Kanskje kommer pasienten fra en kultur hvor det er ønskelig med en fleksibel identitet?
– I noen kulturer kan det være en viktig del av identiteten å kunne skifte roller avhengig av situasjon. Men vi har lett for å tenke at det er patologisk, sier Ottesen Berg.
Risikofaktor for psykose
I sin doktorgrad undersøkte hun forekomsten av schizofreni og psykoser hos innvandrere. Forskningen viste at det å være innvandrer er den største risikofaktoren for å utvikle psykose, og at andelen personer som har opplevd traumer er ti ganger høyere blant flyktninger enn i normalbefolkningen. Særlig øker opplevd diskriminering risikoen for å utvikle psykose.
– Et liv levd fremmedgjort medfører betydelig psykisk stress og økt risiko for alvorlige psykiske lidelser, fastslår Ottesen Berg.
Les også: Føler dyp skam rundt ROP-lidelser
Kultursensitiv praksis
En kultursensitiv praksis bør derfor ha fokus på samhold og fellesskap. I vanlig gruppeterapi får pasientene ofte beskjed om å ikke ha kontakt med hverandre utenom terapitimene, og de advares mot å bli for avhengig av de andre i gruppen.
– Men for noen pasienter, særlig de fra andre kulturer, er det kanskje gruppesamholdet som er det viktige? At de opplever fellesskap med andre som har vært gjennom det samme som dem, at deres historie er kjent, sier Ottesen Berg.
Kartlegge holdninger
Hun oppfordrer behandlere til å kartlegge kulturelle holdninger hos pasientene. Er pasientene mest opptatt av personlig autonomi eller av sin rolle i fellesskapet? Behandlingen bør ta hensyn til dette. Ottesen Berg oppfordrer også til å inkludere familien mer i behandlingen når man møter pasienter fra kollektivistiske kulturer.
– Husk at for noen pasienter er fellesskap viktigere for den psykiske helsen enn selvstendighet.