”Tåler du meg, tåler du dette?”

Psykologen ble skremt da pasienten stod der med sprøyta i armen, men etterhvert stilte han seg spørsmålet: ”Klarer vi å stå i dette begge to, eller vil vi ødelegge hverandre?”

Vil bygge relasjon

Når fagfolk skal hjelpe personer med samtidig alvorlig psykotisk lidelse og alvorlig ruslidelse, er det viktig å finne ut hvordan at pasienten involveres i behandlingen. Studien ”Nærhet og avstand” undersøker hva som fremmer en terapeutisk relasjon.

Ansvarlige for undersøkelsen er Seksjon for ambulant behandling ved Lovisenberg DPS, og Lovisenberg Diakonale Sykehus (LDS). Studien ble gjennomført av psykolog Nicolay Nørbech, klinisk sosionom Inge Duedahl,  spesialist i psykiatri Paul Møller og psykologspesialist Petter Lohne. 

Arbeidet ble støttet økonomisk av Regionalt kompetansesenter for dobbeltdiagnose rus og psykiatri, i dag innlemmet i Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusproblem og psykisk lidelse (ROP).

Møtte familien igjen

Forskerne gjennomførte dybdeintervjuer med syv pasienter. De var bostedsløse da behandlingen startet opp. Alle hadde alvorlig psykoselidelse og tungt rusmisbruk. Kontakten hadde viktige felles elementer for samtlige:

Pasientene var i behandling ved ROP Tøyen DPS og LDS, og hadde langvarig kontakt med teamet – 2 til 3,5 år

AAI-intervju (Adult Attachment Interview, et intervju basert på tilknytningsteori) ble gjort av alle pasientene, deretter tolket av ekstern spesialist

Psykoterapeutiske prosesser var sentrale i alle behandlingsforløpene, enten det var i ordinær psykoterapi eller på pasientens territorium

Fem viktige momenter for behandlingsforløpet ble identifisert:

At det er en nærhet i relasjonen

At behandleren er tilstede her og nå, selv om pasientens bilder og utsagn virker virkelighetsfjerne for behandler. Behandleren må ha evne og vilje til å leve seg inn i pasientens livssituasjon, historie og drømmer, midt i kaoset.

At pasienten lærer å holde avtaler. Mange har ønsket å snakke med en psykolog, men ikke fått det til tidligere. Her går det bedre, fordi avtaler og kontakt gir mening.

At behandler bruker et enkelt språk: ”Sist uke satt du her med hodet hengende ned, nå er det mer oppreist”.

At behandler og pasient har reell dialog om lidelsen, uten sjargong, og slik at normalitet bekreftes.

Petter Lohne er opptatt av hvilke av de fem kategoriene – eller kanskje alle – som best kan underbygge den terapeutiske prosessen hos disse pasientene. Hvordan kan pasientenes tilknytningsstil, og fenomenologisk forståelse av psykose og schizofreni, bidra til større forståelse av hvordan terapeutiske relasjoner utvikles?

Trenger teoretisk perspektiv

– Vi har undersøkt hvordan en psykoanalytisk, fenomenologisk og tilknytningsorientert forståelse eller teoretiske perspektiv kan belyse utviklingen av terapeutisk relasjon til disse pasientene. Det er viktig at behandlerne har slike teoretiske perspektiv å jobbe etter, sier Lohne, og mener dette gjelder på flere områder:

I ACT-feltet

I rusfeltet

I et medikamentorientert landskap

I et landskap der diagnostikk etter ICD-10 er nødvendig, men lett kan gi negative følger for pasienten, for eksempel behandlingspessimisme eller ansvarsfraskrivning, kasteball- og svingdørsfenomener.

– I likhet med andre mennesker må behandlerne forsøke å se hele personen, også hvordan deres symptomer i dag og tidligere fungerer for dem i relasjon til andre mennesker, konkluderer Lohne.

Uten en slik holdning er det fare for at eldre og lite tilpassende relasjonsmønstre gjentas og forsterkes.

– Kikk bak symptomene

Utgangspunktet er pasienter med en fragmentert eller forstyrret selvopplevelse, og vansker med å knytte seg til andre mennesker. Å bygge relasjoner basert på tillit må være fundert i et helhetsperspektiv. Nærhet i relasjonene må være et mål, og å se den enkelte ut fra helheten gir et bedre grunnlag for godt tilpassende måter å nærme seg på. Hvordan reagerer for eksempel han eller hun på råd, eller på spørsmål om følelser eller tidligere erfaringer?

– Vi må se bak symptomene og gi bekreftelse og anerkjennelse. Slik kan vi legge til rette for et bedre liv, og for bedre relasjoner til andre, mener Lohne.

Med pasientene gikk det fremover: Samtlige syv fikk etter hvert uførestønad, egnet bolig og bedret medisinering. De fikk også mye mer kontakt med egen familie