Slik beskriver en mann i 20-årene hvordan det er å ha tankekjør.
– Jeg blir slik at jeg tenker på masse ting på en gang. Det vil si at jeg ikke klarer å fokusere på én ting av gangen. Tankene hopper bare fra ting til ting. Du kan si dersom jeg prøver å drømme meg i søvne og har tankekjør, da går det dårlig.
En annen sier:
– Det er ufattelig slitsomt. Jeg har for eksempel prøvd å lese, og jeg ser bokstavene, men det er umulig å lese.
Kompetanse på innbrudd
Dette kommer fram i en undersøkelse Hanne Thommesen, leder for Fakultet for samfunnsvitenskap ved Universitetet i Nordland, har gjort. Hun har intervjuet 17 kvinner og menn med alvorlige psykiske lidelser og rusavhengighet. Hensikten har vært å finne ut hva de mener med såkalt tankekjør og hvordan de lever sine liv når omgivelsene først og fremst kjenner til deres innbruddskompetanse, smuglingskompetanse og soningskompetanse. Hun har også snakket med dem om selvfølelse og det å være helt menneske i et sammensatt bistandsapparat.
Pasientene i undersøkelsen har en rekke psykiske problemer. Klinisk depressiv, bristende personlighetsforstyrrelse, borderline personlighet, depresjonslidelse, manisk-depressiv lidelse, depressiv schizoaffektiv lidelse og schizofreni er diagnoser som er mye brukt. Flere har vært psykotiske eller paranoid psykotiske og tvangsinnlagt ved psykiatriske institusjoner. Mange forteller også om angst som en fremtredende del av deres psykiske problemer. I tillegg har to uttalt (diagnostisert) anoreksi, flere har diagnosen ADHD, og noen har diagnose på søvnforstyrrelser (forsinket søvnfasesyndrom og 24-hour sleep syndrom) Og noen av dem har erfaring med seksuelle overgrep.
Deltakerne representerer også spennet fra den nysgjerrige utprøvende rusbruker til personer med et langvarig misbruksforhold. «Jeg har prøvd alt» er omkvedet mange av dem tyr til når de skal beskrive hvilke rusmidler de har benyttet seg av. Ti av de sytten har gått hele rustrappa opp – fra sigaretter og alkohol via hasj, ecstasy og amfetamin til heroin.
Avmagring og sinne
Tankekjøret eller trykket i kroppen sliter på pasientene. Til slutt må det ut. De fysiske tegnene er:
• Avmagring
• Godt synlige arr (selvskading)
• Apati – handlingslammelse
• Forhøyet aktivitetsnivå
• Søvnproblemer
• Aggresjon
• Argumentproduksjon
• Psykotiske perioder
De Thommesen har møtt har først og fremst seks ønsker for sitt liv:
- Behandling for multitrøbbel
- Støtte – ikke fordømmelse
- En skole i livet, altså om hvordan livet kan leves
- Hjelp til å finne ut av og ordne alle praktiske ting
- Langvarig oppfølging fra hjelpeapparatet
- Kontinuitet og involvering
Ikke vitnemål, men livserfaring
– Jeg har ikke noe vitnemål for de årene som har vært, men jeg har masse livserfaring. Vi er jo tross alt blitt de personene vi er blitt på grunn av våre erfaringer, sier Liv, en av de som er intervjuet.
Hun har, i likhet med flertallet i gruppen, et liv preget av brudd og kontakt med offentlige instanser. De har vokst opp i grenseløse familier, stadig flytting og oppbrudd, brutte behandlingsopplegg, nye diagnoser har kommer til og brutte utdanningsforløp og arbeidsrelasjoner. I tillegg er mange venner og bekjente døde.
En sier:
– Jeg synes selv at jeg er resurssterk, men en får jo ikke bruk for resurssene når ingen ser monn i det en har å tilby.
Blir oversett som mennesker
Intervjupersonene sier at deres egenart er usynlig samtidig som de er synlig i det sosiale rommet. Det er de kjennetegnene et liv med rus har gitt dem som gjør dem synlige. Å være rusmisbruker er blitt intervjupersonenes masterstatus. Statusen som rusmisbruker gjør dem synlige i sosiale settinger, men gjør samtidig at de blir oversett som enkeltpersoner.
Alle de yngste i gruppen har erfart at omgivelsene forventer at de må forandre seg – slutte å ruse seg – for å oppnå sosial anerkjennelse og respekt som likeverdige mennesker.
En sier:
– Min far blir jævlig sur når jeg ruser meg, men på den andre siden så håper han på det beste. Så lenge jeg er edru går det greit, men det har vært mange diskusjoner. Så det går vel ikke så greit. Han blir frustrert og fortvilet.
– Mamma har prøvd
En annen forteller:
– Mamma har prøvd så godt hun kan. Men jeg har jo hatet henne som pesten. Slik jeg ser på det nå, så setter jeg pris på alt hun har gjort, men jeg har dårlig samvittighet for hva jeg har gjort. Jeg har sjikanert henne på det groveste. Alle har jo sett ned på henne her i byen.
– Får ofte for mye hjelp
– Denne undersøkelsen har to viktige momenter, sier Hanne Thommesen. – Se den enkelte pasients liv, og at noen ganger dytter vi på for mye hjelp.
Thommesen vil at hjelpere skal se den enkelte pasient ut fra pasientens ståsted. Noen bor alene, andre er i familie. Enkelte er i jobb, noen er arbeidsledige. Felles er at alle har en ulik forhistorie som krever individuell tilnærming.
Det andre poenget til Thommesen er at en del pasienter får for mye hjelp og at den er uten sammenheng. Mange hjelpere blir involvert uten å kjenne til hverandre. Samtidig går pasienten fra medikamentell behandling til samtaleterapi, og kanskje tilbake til medisinering igjen. Nye tiltak iverksettes uten en overordnet plan.