Norske forskere har undersøkt hvordan psykoterapeutiske perspektiver kan bidra til en terapeutisk relasjon. I studien ”Nærhet og avstand”, fra Seksjon for ambulant behandling ved Lovisenberg DPS og Lovisenberg Diakonale Sykehus (LDS), er Julia en av pasientene de har fulgt.
Heroin ga trygghet
Julia utviklet strategier for å håndtere følelser, som idyllisering av nære, men ofte negative relasjoner. Samtidig opplevde hun at et følende og sammenhengende ”selv” ikke var tilstede. Hun var i liten grad subjektet i historien om sitt eget liv, forstått som et forsvar mot egne følelser.
Julia brukte rus som trøst og for å kjenne at hun var i live, for å kjenne seg trygg, og for å kunne kjenne på og gi uttrykk for følelser. Heroin ga henne trygghet til å si fra om behov for omsorg, selv om hun ikke klarte å ta imot. Amfetamin hjalp henne å uttrykke aggresjon. Da fikk hun markert sine grenser, som aldri tidligere hadde blitt respektert.
Terapeuten forsøkte å speile Julia i et opplevelsesorientert språk, der lidelsen hennes kom til uttrykk for ham. Han bekreftet fragmentene av et selv.
Mer avstand
Og der hun beskrev et subjekt som ville møte et annet, for eksempel i samtale, eller representert i et bilde hun hadde, møtte han henne direkte fra seg selv som et "jeg" i relasjon til et ”du”. Da Julia på en spasertur plutselig sa ”du suger meg tom”, forsto terapeuten at han var rent fysisk for nær pasienten, så han etablerte en større fysisk avstand til henne. Samtidig sa han at han oppfattet det slik at hun trengte at han ikke kom for nær.
Julia var lenge krevende å få kontakt med. Hun kom inn, føk rundt i lokalet og stakk ut igjen. Eller kom inn, satte en sprøyte, og stakk av gårde igjen. Etter en episode der Julia satt med en sprøyte hengende i underarmen, skjønte psykologen at de måtte ha mer avstand. Og at avstand og nærhet måtte reguleres. Andre i teamet måtte ta seg av saker rundt hennes økonomi og praktiske ting. Psykologen skulle kun være ”psykologen”. Da ble det en bærende relasjon.
Midt i det paranoide, det voldelige og truende, fortalte Julia om tortur som foregikk i kjelleren i et hus. Det viste seg at hun hadde vært i en situasjon der en person ble drept og partert.
Ringte datteren
Hun fortalte også at hun hadde en datter som behandlerne ikke visste om. En dag ringte hun datteren mens psykologen var til stede. Julia var så paranoid under samtalen at det var vanskelig å vite hva som var virkelighet og fantasi. Psykologen fikk lov å ringe til datteren. Etter hvert fikk også Julia mer alminnelig kontakt med henne.
Julia utviklet seg gradvis mot noe mer normalt. Psykologspesialist Petter Lohne ser dette i et tilknytningsperspektiv: Hun hadde ikke lært å sette ord på følelser, eller møtt menneske som var interessert i henne som person. Hun brukte rus til å kjenne på og å gi uttrykk for sinne, sorg og savn.
I dag bor hun i en bolig med tilstedeværende personale som liker og samhandler daglig med henne. Etter snart tre års behandling har hun det bedre.
Tok ansvar for mishandling
En annen pasient som ble fulgt i prosjektet, var Paul. Han bodde ute og var svært ensom, men sa selv at det var selvvalgt. Det tvilte behandlerne på.
Han tok på seg feil som var foreldrenes ansvar, som overgrep og avvisning, og idealiserte barndommen.
– Akkurat som Julia omtalte han seg i relasjon til døde objekter, ikke til familie og foreldre, sier psykolog Nicolay Nørbech.
Hva gjorde han da han trengt trøst som barn?
– Det finnes ikke noe sted å få trøst, sa han, uten bebreidelse eller savn. Trøst virket urealistisk.
Snakker gjennom kunsten
Paul er en begavet maler. Det er her følelsene hans kommer fram, heller enn det verbale. Han klarte ikke snakke om avvisning. Da stotret han mye, kanskje fordi han ikke hadde vært i en relasjon der han kunne forstå hva separasjon og avvisning var. I terapien kom angsten og opplevelsen av ikke å være noe for andre, til syne.
Paul gjorde store framskritt, som ga håp om ytterligere forbedring. Han viste interesse for relasjonen med behandleren, selv om det var på et teoretisk plan fra Pauls side. Han trengte at terapeuten tok ansvar for behandlingen, var fleksibel, oppsøkte Paul når det var nødvendig, og at det oppstod det han kalte ”gjensidig imøtekommelse”.
– Paul trenger å vite at han eksisterer. Det kan skje ved å snakke til ham gjennom kunsten hans, sier Nørbech.
Studien er gjort av psykolog Nicolay Nørbech, klinisk sosionom Inge Duedahl, spesialist i psykiatri Paul Møller og psykologspesialist Petter Lohne.