Studien The use of outpatient commitment in Norway: Who are the patients and what does it involve? ble publisert i tidsskriftet International Journal of Law and Psychiatry i året som gikk.
Formålet med studien var å kartlegge hvem som får vedtak på tvang uten døgnopphold (TUD) og begrunnelsen for bruken av tiltaket, samt å undersøke sammenhengen mellom pasientkarakteristikker og varigheten av TUD. Forskerne ville også utforske potensielle ulikheter basert på kjønn eller bosted.
Funnene
Studien er en retrospektiv multisenter-studie, der data er hentet fra journalene til alle pasienter på TUD ved seks helseforetak i perioden 2008 til 2012.
I løpet av denne femårsperioden fikk 1414 personer oppfølging etter TUD-vedtak, 274 av disse fikk sitt første vedtak i løpet av 2008-9.
Utvalget besto av flere menn enn kvinner, og 75 prosent hadde diagnosen schizofreni. En stor andel hadde en lang historie i psykisk helsevern, inkludert tvangsinnleggelser. Begrunnelsen for alle TUD-vedtakene var nødvendigheten av behandling, og 18 prosent av vedtakene var i tillegg begrunnet med at pasienten var farlig.
Selv om 98 prosent av pasientene hadde fått foreskrevet medikamenter, var under halvparten underlagt vedtak om tvangsmedisinering.
Pasientene i utvalget hadde vært på TUD i alt fra én uke til 20 år. Tre faktorer bidro til lengre varighet: Bruk av farlighetskriteriet, en diagnose på schizofreni og betydelige problemer med rusmisbruk.
Over halvparten hadde i gjennomsnitt to kliniske oppfølginger i måneden.
Forskerne fant noen forskjeller mellom kjønnene, der menn generelt kom dårligere ut enn kvinner, men ingen klare mønstre i forskjeller når det gjaldt bosted.
Et innspill til klinikere
– Det er tankevekkende at vi vet såpass lite om effekten av bruk av tvang for pasienter, til tross for omfanget av bruk av tiltaket i Norge, og hvor lenge enkelte pasienter er underlagt tvang, mener en av forskerne bak studien, postdoktor Olav Nyttingnes ved Akershus universitetssykehus HF.
Studien viste at noen pasienter hadde svært lange varigheter på vedtak.
– Det at noen pasienter er under veldig lange opphold til tross for manglende data om effekten av TUD, er et innspill tilbake til det kliniske feltet: Er det nødvendig? Er det virkningsfullt? Kunne Assertive Community Treatment (ACT) være et alternativ for noen? spør Nyttingnes.
Godtar medisinering for å slippe tvangsvedtak?
Nyttingnes mener det er interessant at en viktig begrunnelse for tvang er at pasienten skal ha stabil medisinering. Halvparten av pasientene i utvalget hadde et tvangsvedtak om medisinering.
– De øvrige personene tok også medisiner; det var bare to personer i utvalget som ikke sto på medisiner. Så halvparten godtok medisinering uten at det var fattet vedtak om det. En mulig forklaring kan være at pasientene vet at hvis de ikke samarbeider, vil de bli underlagt tvangsmedisinering, foreslår han.
Forskeren mener dette kan være en rasjonell avveining for enkelte pasienter:
– Det kan være at noen opplever at de har større forhandlingskraft hvis de tar medisiner frivillig, og at de har mindre de skulle ha sagt om detaljene hvis de har et eget medisineringsvedtak i tillegg.
Mangel på dokumentasjon i journalene
Nyttingnes stusset også over at det var mye som ikke var godt dokumentert i pasientjournalene.
– En del opplysninger var vanskelige å finne. En kunne spørre seg om ikke en så stor frihetsinnskrenkning som å behandle personer med bevissthetsendrende medikamenter under tvang burde dokumenteres godt.
Forskeren ønsker å understreke at dette kan ha endret seg i løpet av årene som er gått siden 2012.
Kilde: Jorun Rugkåsa, Olav Nyttingnes, Tone Breines Simonsen, Jūratė Šaltytė Benth, Bjørn Lau, Henriette Riley, Maria Løvsletten, Tore Buer Christensen, Ann-Torunn Andersen Austegard, Georg Høyer. The use of outpatient commitment in Norway: Who are the patients and what does it involve? International Journal of Law and Psychiatry, Volume 62, January–February 2019. https://doi.org/10.1016/j.ijlp.2018.11.001