I femten år har Senter for psykoterapi og psykososial rehabilitering ved psykoser (SEPREP) drevet tverrfaglig utdanningsprogram i Vestfold. Den toårig videreutdanningen er for ansatte i kommuner og spesialisthelsetjeneste som behandler mennesker med psykoseproblematikk/alvorlige psykiske lidelser.
– Vi hadde et mål om å rekruttere 33 prosent av deltakerne fra kommunene. I starten var målet vanskelig å nå, forteller fagutvikler Olav Løkvik i SEPREP.
I dag er det flere studenter fra kommune- enn fra spesialisthelsetjenesten.
Les også: SEPREP feirer 25 år med bokutgivelse
Brukerperspektiv fra dag én
Siden starten har brukerperspektivet stått sentralt i utdanningen, blant annet ved at brukere og pårørende er blitt brukt i undervisningen. Recovery-tenking har satt et tydelig preg på programmet de siste årene.
– Det har vært viktig å bygge bro mellom det evidensbaserte perspektivet og recovery med brukerinvolvering, sa fagutvikler Anne Ek på konferansen.
Hun påpekte at pensum på SEPREP-utdanningen skal inneholde en balanse mellom god og oppdatert faglitteratur og litteratur som tar for seg ulike perspektiver fra brukerståsted. Det undervises blant annet i samarbeid med bruker og pårørende som hjørnesteinen i all behandling.
Les også: Hva er recovery for ROP-brukere
Har forsket på håp
Knut Tore Sælør, høgskolelektor ved Høgskolen i Sørøst-Norge, var invitert for å snakke om betydningen av håp i bedringsprosesser. Han avla nylig doktorgraden med avhandlingen «Hinderløyper, halmstrå og hengende snører. Et kvalitativt studie av håp innenfor psykisk helse- og rusfeltet».
– Håp er viktig både for brukerne og hjelperne, påpekte Sælør.
En av ungdommen som Sælør intervjuet sa: «Du må ha folk du kan stole på og som har trua rundt deg».
– Men ingen ga uttrykk for at noen skulle ordne opp for dem og svinge tryllestaven. Ingen ønsket å gjøre alt alene, men alle visste at mye var opp til dem selv, sa Sælør.
Håp gir spire til alt
Menneskene som Sælør intervjuet trengte noen som kunne si at alt ikke var håpløst selv om de kanskje både manglet nettverk, utdanning, jobb og bolig – noen som kunne gi dem håp så de fikk motivasjon til å fortsette.
– Hvis håpet begynner å spire, er alt mulig, sa forskeren.
Også hjelpeapparatet ser betydningen av håp. En av fagfolkene som Sælør intervjuet sa: «Hvis jeg ikke har håp på vegne av folk jeg møter, så må jeg forte meg å finne en annen jobb.»
– Selv om det er utfordrende å se folk slite, må man passe på ikke å gå i kjelleren selv og bli en bærer av håpløsheten, avsluttet Sælør.
Les også: Lite kunnskap om betydningen av håp for ROP-pasienter