Samhandling: fra drøm til handling

Samlet beskrivelser og stemmer

I 2018 var medarbeidere fra de fire tjenesteområdene samlet til en drømmedag. Over 100 deltakere satte seg ned for å beskrive utfordringene som tjenestene deres stod overfor.

Det ble startskuddet til et stort endringsprosjekt, som har munnet ut i en innovasjonsmodell for bedre samhandling - Øyane modellen.

- Utfordringer knyttet til samhandling hadde vært forsøkt adressert i mange år, uten at vi hadde lyktes, sier Trude Senneseth.

På det tidspunktet var hun psykologspesialist i Fjell kommune (nå Øygarden) med ansvar for tjenesteutvikling. Deretter gikk hun inn i rollen som stipendiat i Helse Bergen med aksjonsforskning som metodikk og med ansvar for en portefølje av innovasjonsprosjekter, herunder prosjektlederansvaret for “Pasientens helseteneste i eit helsefellesskap”.

- Drømmedagen resulterte i mange gode og detaljerte beskrivelser av hvilke utfordringer vi stod overfor, både på system- og individnivå, samt ideer om hvordan de kunne løses. Her kom stemmene til både pasientene, de ansatte og systemperspektivene frem. Alle stemmer ble adressert, forteller Senneseth.

Ressurser og metodikk

Med det rikholdige materialet startet arbeidet med å søke midler, og for å finne rammer og metoder for endringsarbeidet.

- Vi var veldig heldige med tidspunktet for lanseringen av helsefellesskapene og fokusområdene som er påpekt i ulike førende dokumenter. Fraværet av helhetlige og sammenhengende tjenester truer pasientsikkerheten. Når vi søkte penger hos Stimulab ble det tatt i mot som et relevant prosjekt og vi fikk tildelt penger.

Sammen med tjenestedesignere fra rådgivingshuset PwC tok samarbeidspartnerne grep om prosjektet og den lokale samhandlingen.

Les også: Vi tar tempen på helsefellesskapene - Hva har de fått til?

Manglende relasjoner

Hva kjennetegnet relasjonene mellom NAV, Helse Bergen og de to kommunene før prosjektet?

- Det var nesten ikke relasjoner. Det var pasienten som gikk fra sted til sted. Samhandlingen mellom partene handlet primært om utveksling av informasjon, papirtransaksjoner. Det er klart at gjennom denne typen samhandling oppstår det mange misforståelser og uklarheter. Det ble i stor grad overleveringer - ikke menneskemøter, og det manglet arenaer for reell samhandling mellom partene, forklarer Senneseth.

Sammenlignet med andre land har Norge gode helse- og omsorgstjenester. Likevel viser kartlegginger og tilsynsrapporter at vi ikke klarer å levere i henhold til forventningene. Senneseth påpeker at tjenestene selv kan bidra til å svekke tilliten til hjelpeapparatet, gjennom manglende og dårlig samhandling.

- Når vi ikke kjenner til hverandres kompetanse og handlingsrom blir dette en stor fare for pasientsikkerheten. Vi påfører raskt andre tjenesteytere skam og vanskelig arbeidsforhold ved å for eksempel love mer enn hva en samarbeidspartner kan levere. Dette skaper urealistiske forventninger hos pasientene og brukerne, noe som slår negativt ut for alle parter, sier hun.

Les også: Le - del - se

Systemforståelsen må opp i bevisstheten

Ideelt burde den manglende systemforståelsen adresseres allerede i utdanningsløpene, mener Senneseth.

- Ta for eksempel veiledningstiden som mange helse- og omsorgsarbeidere har som en del av utdanningen. Dette er en svært viktig arena hvor man kan bidra til å skape forståelse for andre aktørers fagfelt og perspektiver. Det er så viktig å forstå egen tjeneste i et systemisk perspektiv.

Hun tror også leder- og videreutdanningene bør fokusere mer på et systemisk og helhetlig perspektiv.

- Skal vi yte helhetlige tjenester må vi forstå ting på tvers. Skjønne mer om hvordan vi påvirker hverandre og hvordan ting henger sammen. Vi må møtes, snakke og lære på tvers av profesjoner, nivåer og sektorer. Hva sier våre ansatte og pasienter? Hva sier andres ansatte og pasienter?

Felles utfordringer for alle på helse- og omsorgsfeltet

I prosjektet “Pasientens helseteneste i eit helsefellesskap” har det vært jobbet etter mange spor. Et viktig mål har vært å skape bedre forståelse av hverandres arbeidshverdag på tvers av nivåene og enhetene, samt bevissthet om felles mål og interesser.

- Ansatte har det travelt - folk rekker ikke det de pleide og det er knapphet på ressurser. Likevel hjelper det ikke å dytte oppgavene over på andre parter. Det er ikke slik at andre heller har ledig kapasitet. Derfor må man sette seg ned sammen for å legge en plan.

- I Bergen sier vi at man må “belite seg” - det vil si å ta innover seg og innfinne seg med situasjonen. Det kommer føringer fra staten og forventninger fra samfunnet. Vi kan velge å være proaktive på hvordan vi kan løse utfordringene våre på en bedre måte, kommenterer Senneseth.

Samtidig minner Senneseth om at man ikke bør gape over for mye på en gang, og gjennomføre delprosjekter som viser forbedringseffekter relativt raskt.

- Elefanten må spises i flere biter, ikke i ett jafs. Arbeidet må løse noe konkret slik at det gir synlige leveranser. Vi har fulgt perspektivet - tenk stort, handle raskt og lite.

Erkjenne gjensidig avhengighet

Ingen aktører kan løse dagens utfordringer alene. Senneseth mener derfor det er avgjørende at partene samarbeider som likeverdige parter og anerkjenner hverandres kompetanse og bidrag. Det krever gjensidig anerkjennelse og respekt.

- Når det er to parter hvor den ene oppleves som sterkere, blir det den sterkeste sitt ansvar å sørge for maktbalanse. Spesialisthelsetjenesten har hatt rykte for å dirigere og tvinge kommunehelsetjenesten til å samhandle på sine prinsipper. Med satsingen på helsefellesskap ble denne dynamikken utfordret.

Senneseth påpeker at det påhviler NAV og spesialisthelsetjenesten et særskilt ansvar i samarbeidet, samtidig presiserer hun at kommunene må ta en aktiv rolle.

- Kommunene må ta ansvar og si hva de trenger. Det er essensielt at enhver enhet tar ansvar og lærer de andre partene å kjenne for å unngå fordommer og misforståelser. Det er viktig å forstå hvor komplekst de ulike lovene, fagene og retningslinjene innen hverandres områder er.

- Samtidig må vi minne hverandre om at det er pasienten som skal stå i sentrum, og at det er vi i tjenestene som må tilpasse oss, avrunder hun engasjert.

Her kan du lese mer om: Pasientens helseteneste i eit helsefellesskap og Øyane modellen.

Prosjektet er også omtalt i rapporten «Forenkle og forbedre – rapport fra ekspertutvalg for tematisk organisering av psykisk helsevern» (s. 60). Den har nylig vært ute på høring.