Et naturlig mål for rusbehandling er reduksjon i inntak, eller en mer forsvarlig bruk, av rusmidler. Men er redusert rusbruk i seg selv et dekkende mål for å si om rusbehandling er vellykket eller ei?
Forskere ved Avdeling for rus- og avhengighetsbehandling (ARA) ved Oslo universitetssykehus valgte, i tillegg til redusert rusbruk, å rette fokus mot opplevd livskvalitet hos personer som har gått igjennom rusbehandling.
- Det å slutte med rus er en tung prosess. Rus er ofte et symptom på underliggende smerte. Når vi fjerner rusen tar vi bort det som lindrer smerten. Da er det viktig å tilby og bygge opp noe annet. Vi kan ikke kun ha fokus på rusen. Like viktig er det å ha fokus på personenes livskvalitet, mener forsker Christine Martinsen Malmberg.
Sammen med kollegaene, Espen Walderhaug og Anne Malerbakken, undersøkte Malmberg livskvaliteten hos 58 personer som hadde fullført rusbehandling.
Over 80 % ruser seg mindre
Deltakerne i studien ble kontaktet ett år etter endt behandling med spørsmål om hvordan de ville vurdere sin egen livskvalitet. De fikk også spørsmål om bruk av rusmidler etter endt behandling.
Dataene viser at de som hadde klart å kutte ut eller redusere inntaket av rusmidler, rapporterer om høyere livskvalitet, sammenlignet med dem som ruset seg like mye eller mer.
Faktisk svarte hele 83 % av de 58 personene som ble spurt, at de ruset seg mindre etter endt behandling.
Figur 1. Sammenlignet med før siste behandlingsopphold hos oss, hvor mye ruser du deg nå?
Mindre rus - bedre livskvalitet
Forskerne studerte deretter sammenhengen mellom inntak av rusmidler og deltakernes vurdering av egen livskvalitet.
Figur 2. Gjennomsnittlig livskvalitet sett opp mot relativ mengde rusbruk.
De som ikke ruset seg lenger skåret høyest på livskvalitet. De som ruset seg mindre enn tidligere, skåret nest høyest.
Disse dataene viser at det er en sammenheng mellom hvor mye en person inntar av rusmidler og opplevelsen av livskvalitet. Jo mindre rusmidler, jo bedre opplever personen å ha det.
Livskvalitet er et godt mål
Hvorfor har dere vært opptatt av livskvalitet?
- Livskvalitet er et mål som fanger opp veldig mange aspekter av det brukerne ønsker å bli bedre på. Som Dalai Lama sier det; Vi ønsker alle å ha det bra og unngå ubehag. Det er en likt for alle mennesker, forklarer Espen Walderhaug.
I forkant av studien spurte de ulike fagpersoner og instanser om hva de ville sette som et godt mål for rusbehandling.
- Mål knyttet til redusert bruk av rusmidler er et åpenbart mål. Til og med brukerne vil være misfornøyd dersom man ruser seg like mye etter endt behandling. Samtidig er ikke redusert inntak av rus dekkende. Vi ville skrive en artikkel hvor vi fokuserte på et enkelt supplerende mål, da valgte vi livskvalitet. Det er et godt mål for hvordan det går med hele personen, fortsetter Walderhaug.
Mye å jobbe med
Walderhaug er opptatt av å få frem at personer i rusbehandling generelt rapporterer om svært lav livskvalitet.
- I studier finner vi at pasienter som er innlagt til rusbehandling rapporterer om dårligere livskvalitet enn pasienter som nylig har overlevd hjerneslag og personer med alvorlige depresjoner og psykose. Det sier noe om hvor ille disse menneskene har det, sier han.
- De har rett og slett et dårligere utgangspunkt enn mange andre. Personer i denne gruppen har ofte opplevd mange traumer, har utfordringer knyttet til psykisk og fysisk helse, relasjoner og utfordringer med praktiske ting i livet, supplerer Malerbakken.
Rusbehandling tar tid
Forskerne er alle samstemte om at rusbehandling ikke er en quick-fix.
- Rusbehandling tar tid! Det er så mye som må bearbeides samtidig. Det er ikke kun rusen, sier Malmberg.
Det bekreftes av Øyvind, som slet med alvorlig rusmiddelbruk i mange år. I sin egen oppvekst var han vitne til hvordan faren benyttet alkohol for å mestre livet sitt, og i voksen alder havnet han selv i en uheldig sirkel med bruk av foreskrevne medisiner, alkohol og illegale rusmidler.
- For meg var det naturlig å drikke når ting ble vanskelig. I 30-årsalderen fikk jeg en ADHD-diagnose og ble medisinert med Ritalin. Det føltes som om livet datt på plass og jeg følte at nå ville livet fungere bra. Det tok imidlertid ikke lang tid før jeg begynte å selvmedisinere meg. I 40-årsalderen hadde jeg gitt opp å leve rusfritt, forteller han.
Øyvind fikk gjennom flere år oppfølging av både fastlege og distriktspsykiatrisk enhet (DPS). Han tenkte at han skulle klare å stabilisere livet med redusert rusbruk. Det handlet bare om å få orden på den psykisk helsen. Måtehold viste seg imidlertid å bli vanskelig.
- Tusenvis av ganger bestemte jeg meg for at jeg bare skulle bruke x-antall enheter, men sprakk alltid. Da jeg våknet på oppvåkninga på sykehuset med betennelser i hele magen skjønte jeg at det ikke gikk lenger. Jeg forstod at jeg kom til å dø dersom jeg ikke gjorde noe.
Valget om totalavhold ble et vendepunkt
For Øyvind ble vendepunktet et opphold ved Valdresklinikken og valget om å bli totalavholdende. I Valdres fikk han behandling for avhengigheten, og hjelp til å ta tak i andre underliggende problemer.
- De hjalp meg med å få oversikt over følelseslivet og hva jeg måtte rydde opp i. Jeg trodde ikke rusen var en så stor del av problemene mine. Med tanke på rus måtte det bli enten eller. Da ble det totalavhold. Basisen for det jeg har i dag fikk jeg på Valdresklinikken, forteller Øyvind med takknemlighet i stemmen.
Historien til Øyvind er i følge Walderhaug et godt eksempel på det man finner i forskningen.
- Rusbehandling virker, men det tar tid, og man går steg for steg. Du går ikke rett fra rusbehandling til villa, Volvo og voffs i Bærum, poengterer Walderhaug.
Han er klar på hva han mener bør styrkes.
- Oppfølging og ettervern! De sårbare overgangene. Vi må ha mer fokus inn på hva som skjer etter endt behandling.
- Vi tilbyr denne målgruppen dyr døgnbehandling. Men mange sendes ut igjen uten at det foreligger gode planer for videre oppfølging. Man må ha noe å komme tilbake til, noe annet enn det gamle rusmiljøet. Ellers er returen tilbake igjen til døgnbehandling kort.
Fikk god oppfølging
Øyvind var heldig og fikk tett oppfølging av det kommunale hjelpeapparatet etter endt opphold på Valdresklinikken. Etter 16 år som ufør var målet å komme seg ut i arbeid, og med god egeninnsats og støtte fra IPS-konsulent er han nå i gang.
- Det er så godt å være en del av et kollegiale. Det hadde jeg rett og slett glemt. Jeg blir rørt bare jeg tenker på at jeg er i jobb igjen. Det betyr så mye å føle at jeg mestrer det!
Øyvind er ikke i tvil om at han har det bedre som rusfri og at livskvaliteten har høynet seg betraktelig.
- Jeg har veldig gode relasjoner til familie og venner, og har også tatt opp igjen kontakten med gamle venner som jeg hadde mistet kontakt med. I tillegg har jeg fått mange nye venner gjennom NA-miljøet (red. Anonyme Narkomane). Nå har jeg nesten så mange venner at jeg ikke rekker å pleie alle relasjonene.
Fellesskapet i Anonyme Narkomane betyr mye for Øyvind.
- Uten NA hadde jeg ikke klart å holde meg rusfri etter endt behandling. Det har vært den viktigste delen av ettervernet mitt, uttaler han.
Egen kontaktperson
Forskerne har noen tanker om hva som skal til for å øke sannsynligheten for at rusbehandlingen lykkes.
- Tenk om vi kunne tilbudt en fast kontaktperson. Vi vet at relasjoner til de som skal hjelpe er en viktig faktor for å lykkes med behandling. Samtidig tar det tid å etablere disse relasjonene. Da hadde det vært fint om en person kunne fulgt pasienten hele veien, avslutter Malmberg.
Les også forskernes fagartikkel i Fontene: Livskvalitet etter rusbehandling