Lars Lien (52) har byttet ut tog med sykkel når han drar på jobb. Etter elleve år som trofast NSB-kunde fra Hamar til Oslo, tar han nå sykkelen fatt når han skal på jobb. Kompetansetjenesten han skal lede er lagt til Sanderud sykehus i Stange kommune sør for Hamar.
Vil bygge opp
Lien skal lede 15 ansatte og administrere rundt 16 millioner kroner pluss prosjektmidler i jobben som leder for Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (Nasjonal kompetansetjeneste ROP).
Han søkte jobben for å være med på å bygge opp en nasjonal tjeneste, der han også kan forske og undervise, og utvikle to av fagene han selv er spesialist i som lege; psykiatri og samfunnsmedisin. I tillegg er det praktisk med kort reisetid til jobb.
Lien er godt kjent på Sanderud. Han var direktør for sykehuset i årene 1996 til 2001. Deretter begynte han som forskningsleder ved Klinikk for psykisk helse og avhengighet, som er et samarbeid mellom Oslo Universitetssykehus Ullevål, og Universitetet i Oslo. Denne jobben har han hatt fram til nå. I tillegg har han drevet klinisk arbeid, vært behandler for pasienter, innenfor ROP-feltet.
Liens erfaring er at spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten fortsatt snakker for dårlig sammen. Separate budsjett og ulike krav og forventninger styrker ikke samarbeidet rundt pasienten.
Vil kvitte seg med pasienten
– En kommunelege kan føle det befriende å få ROP-pasienten over til en spesialist. Mens spesialisten har krav på seg om å få pasientene friske og tilbake til hjemkommunen snarest mulig. Kommunikasjonen er for dårlig og i tillegg går utviklingen av ACT-team for sakte. Det gjør at mange ROP-pasienter ikke får den utredning, behandling og oppfølging de trenger, er Liens erfaring.
Han mener det har blitt en tradisjon i Norge at hver behandler selv kan få lov til å velge den behandlingsløsningen som han eller hun synes er best. Autonomien gjelder selv der valget som blir tatt bryter med faglige retningslinjer, og forskning som viser beste praksis. Han ønsker en klar og tydelig standard for hvordan pasienter skal få hjelp, og her er ROP-retningslinjen et viktig verktøy. Pasienter og pårørende som vet hva som til enhver tid er beste praksis, og som setter spørsmål ved foreslåtte behandlingsopplegg, vil skjerpe hjelperne og gjøre det lettere å stille krav om riktig behandling.
Vil lage nettverk
For å komme dit trengs en rekke tiltak. Lien vil prioritere å opprette referansegrupper for brukere, opprette forskernettverk og implementere ROP-retningslinjen.
– Hvis implementeringen går for sakte, er det en fare for at de 93 anbefalingene blir glemt, sier Lien.
Størst trykk på implementeringen er det nå i Østfold, Vestfold, Troms og Helse Midt-Norge.
– Hva ville du ha gjort hvis du var helseminister for en dag?
– Brukt mer penger innenfor psykisk helse, også på psykisk helse blant pasienter i somatikken. Her er det store muligheter for å forebygge og dermed unngå lidelser og å spare penger.
– Hvis du fikk permisjon med lønn i seks måneder for å studere, hva ville du ha valgt?
– Jeg har tidligere jobbet i Afrika, og en slik permisjon ville jeg ha brukt i Sør-Afrika for å se på hvordan de implementerer Verdens helseorganisasjons retningslinjer for psykisk helse blant fattige, sier Lien.
Fritiden bruker han på å lese og å trene – og da helst sykling. Når Nasjonal kompetansetjeneste ROP er godt etablert, håper han også å få noe tid til klinisk arbeid, for eksempel med rus ved DPS Hamar.