– Funnene våre tegner et bilde av en kompleks behandlingssituasjon. Den voksne skal bli rusfri og lære å leve rusfritt, barnas utviklingsmuligheter skal ivaretas, og ofte må parforholdet jobbes med. De ansatte opplever at det er vanskelig å favne alt.
Det sier Eli Marie Wiig, stipendiat og førsteforfatter av artikkelen Rescue the child or treat the adult? Understandings among professionals in dual treatment of substance-use disorders and parenting.
Artikkelen er den tredje og siste publikasjonen i doktorgraden til Wiig. De to foregående artiklene fokuserte på henholdsvis mødre med småbarn og nærmeste støttepersoner.
Miljøarbeidere og behandlere i fokusgrupper
I denne kvalitative studien intervjuet Wiig og hennes kollegaer 15 ansatte ved familieavdelingen ved en rusklinikk. Deltakerne utgjorde tre fokusgrupper.
Wiig tok utgangspunkt i to spørsmål:
- Hvordan vil ansatte ved rusinstitusjonen beskrive mulighetene og utfordringene de opplever når de jobber med foreldre med rusavhengighet og små barn?
- Hvordan oppfatter de målene for behandlingen og deres rolle som ansatte når det gjelder å forebygge overføring av rusavhengighet fra én generasjon til en annen?
Svarene fra deltakerne ble analysert ved hjelp av tematisk analyse.
Arbeidet vekker følelser
Den første fokusgruppen besto av miljøterapeuter med blandet fartstid innen feltet, mens deltakerne i gruppe nummer to hadde alle mer enn fem års erfaring med å jobbe med ruspasienter. Den tredje og siste fokusgruppen besto av behandlere, som generelt hadde mindre erfaring med å jobbe innen rusfeltet enn miljøarbeiderne.
I alle tre grupper kom det fram at deltakerne syntes det var vanskelig å kombinere behovene til både foreldre og barn. De valgte å prioritere enten den voksne med rusavhengighet eller å sørge for at barnet hadde det bra og fikk utviklingsmuligheter.
Enkelte ansatte beskrev en tredje og alternativ løsning: å støtte mødrene i hverdagslivet, rutiner og omsorg gjennom å ta tak i situasjoner der og da på familieavdelingen. Denne tilnærmingen lot til å hjelpe foreldrene bli mer bevisste på barnet, hvordan de samhandlet med barnet og egne følelser, ifølge forfatterne.
De ansatte beskrev arbeidet ved familieavdelingen som følelsesmessig krevende.
Intervjuene i fokusgruppene avdekket også spenning mellom de ulike faggruppene på grunn av forskjellige prioriteringer og mål for behandlingen.
Arbeidsplass og liv med tungt stigma
Eli Marie Wiig har jobbet med temaet i sju år, og håper forskningsarbeidet hennes kan bidra til at temaet blir mer kjent:
– Samfunnets stigmatisering av rusavhengige lever i beste velgående, og rusavhengige kvinner med barn er de mest utsatte. Målet mitt er å spre dette til praksisfeltet, slik at det kan bli bedre, forteller forskeren noen dager før hun skal forsvare sin doktorgrad.
Stigma speiler seg også blant de som jobber i feltet, noe utsagn fra deltakerne som «Jeg hadde aldri tenkt å jobbe i rusfeltet» vitner om. Wiig tror dette kan utgjøre en ekstra belastning for de som jobber i feltet:
– Å jobbe i rusfeltet har ikke særlig høy status. Selv om legespesialitet innen rusfeltet har løftet statusen til russpesialisttjenesten noe, kan en likevel undre seg over om kombinasjonen tøff jobb og lav status gjør det sårere for de som jobber der, sier hun.
Kvinneperspektiv
Wiig viser til at forskningsarbeidet også inneholder et kvinneperspektiv. Kvinner har ifølge forskeren tradisjonelt blitt mindre prioritert enn menn, og rusbehandlingstilbudet i Norge er ofte lagt opp for menn, fordi flertallet av rusavhengige er menn.
Hun mener arbeidet ved familieavdelingene innen rusomsorgen først og fremst bør legges opp til å møte behovene til mødre og barn, og at brukerne må få vite at tilbudet finnes:
– Disse mødrene skjuler seg ofte for helseapparatet fordi det er så skambelagt å være rusavhengig og gravid og/eller mor, påpeker forskeren.
Kan lære av hverandre
Wiig mener funnene understreker betydningen av å legge til rette for en type behandling som ivaretar samarbeid blant de ansatte:
– Hvis de ulike faggruppene greier å støtte hverandre til tross for uenigheter, kan ulikhetene bli en styrke framfor en kilde til spenninger mellom de ansatte ved rusinstitusjonen, sier hun.
Ansatte innen rusfeltet trenger veiledning og hjelp til å samarbeide og se hverandres perspektiver på jobben de gjør, noe som forskeren tror best kan gjøres ved å få hjelp utenfra.
Nyttig med døgninstitusjoner
Stipendiaten forteller at brukerne jevnt over var fornøyde med tilbudet de fikk ved døgninstitusjonen, noe hun synes er gledelig, men hun mener det kan bli bedre.
– Det fine med døgninstitusjonene er at de ansatte kan ta fatt i her-og-nå-situasjoner, og bruke dem til å formidle alt som skal læres vedrørende det å være forelder. Mange av de som kommer til rusbehandling mangler grunnleggende kunnskaper om ting som barnestell og husarbeid. Det er mye som skal læres. Derfor kan familieavdelinger være en fin løsning for denne gruppa.
Forskeren er klar over at dette er en løsning som krever ressurser, men velger å kalle det samfunnssikring:
–Småbarnsfamilier med rusproblemer er i døgninstitusjon i ett år etter at barnet er født, for å sikre at barnet har det bra det første leveåret. Der er det mange som kan ta vare på barnet, slik at det ikke er overlatt til seg selv, sier hun.
Smart samfunnsøkonomi
Wiig påpeker at dersom det brukes ressurser på denne pasientgruppa, vil det gi store samfunnsøkonomiske fordeler i tillegg til å gagne de enkelte småbarnsfamiliene som kommer i behandling:
– Dersom vi bryter generasjonssyklusen ved å legge inn ressurser på å hjelpe barn av rusavhengige, vil samfunnet spare mye penger ved å unngå samfunnskostnader som utgifter til behandling, kriminalitet, vold og materielle skader.
Kilder:
Eli Marie Wiig, Astrid Halsa, Jørgen Bramness, Siv Merete Myra, Bente Storm Mowatt Haugland. Rescue the child or treat the adult? Understandings among professionals in dual treatment of substance-use disorders and parenting. Nordic Studies on Alcohol and Drugs 2018; Vol. 35(3) 179–195