- I 1984, var behandlingen innen rus og psykisk lidelse (ROP), i den grad det var noen behandling for ROP-pasienter, helt annerledes. Tannhelse-systemet var basert på inneliggende pasienter og dem som var i kommunal institusjon eller andre institusjoner med kommunal avtale, i mer enn tre måneder. Det samme gjaldt dem som hadde hjemmebaserte tjenester, sier Heming Olsen-Bergem.
De som er i LAR-systemet, har også en del rettigheter til tannbehandling. Men i det øyeblikket de kommer ut av LAR, enten fordi de bryter eller fordi de blir rusfri, så mister de alle rettighetene. Pasienter som mottar ambulerende tjenester, som ACT og FACT, er ikke en del av tannhelse-systemet.
- Offentlig tannhelse ligger under fylkeskommunen, og blir ofte forbigått i samhandlingen mellom kommune og spesialisthelsetjenesten. Både i praksis, når flere instanser skal samarbeide, og når man lager pakkeforløp. Det er lett å glemme at det er et forvaltningsnivå til, sier Olsen-Bergem.
Begynner med ROP
Nå har Den norske tannlegeforening, Norsk psykiatrisk forening, Norsk psykologforening og Norsk forening for allmennmedisin gått sammen om å foreslå endringer innen systemet for tannhelsetjeneste. De ønsker å integrere munnhelse i større grad med resten av helsevesenet, og de begynner med ROP-pasienter.
- Vi må ha nytt og oppdatert lovverk i tannhelsetjenesten. Det må være såpass fleksibelt at det kan endres i takt med endringer i psykisk helsevern, sier Olsen-Bergem.
I dag dekkes pasienter av lovverket til tannhelseloven og folketrygden kun når de er alvorlig syke. Da har de ofte ikke kapasitet til å gjennomføre tannbehandling.
Ofte dårlig tannstatus
Tannstatus hos dem som har psykisk uhelse og rusplager, er ofte veldig dårlig. Mange går med tenner som er brukket eller som har blitt redusert fordi hull har spist opp tennene.
- Det krever både tid og kapasitet å bygge tennene opp igjen, men det er mulig. Man trenger overskudd for å gjennomføre det som ofte er en stor og omfattende behandling. Det klarer ikke pasientene før de har blitt friskere, men da har de mistet alle rettighetene sine, sier Olsen-Bergem.
- Vi har foreslått for myndighetene, at pasienter beholder rettighetene sine i seks måneder etter de er friskmeldt, utskrevet eller overført. De trenger en bufferperiode, så de får kommet seg litt før de begynner med tannbehandling. Vi tenker seks måneder i første omgang, men mener det bør utvides etter hvert. Det vil gi oss mulighet til å hjelpe disse pasientene når de har kapasitet til å gjennomføre behandlingen, sier han videre.
Brukerintervju: Tommy Sjåfjell - Nye tenner fremmet min recovery
Ikke bare smerter som bør behandles
I dag vet vi at mange ruser seg mer når de har tannsmerter. Den nyvalgte presidenten er også opptatt av at munnhelse ikke bare handler om tannsmerter.
- Dårlige tenner går utover det sosiale livet. Hvis man skal returnere til samfunnet, kanskje få seg jobb og et nettverk, så er det viktig å kunne smile til folk. Studier viser at det første vi ser på i en relasjon med andre mennesker, er øyne og munn. Det er også fint å kunne spise lunsj sammen med folk uten å måtte bløte opp maten, sier Olsen-Bergem.
Han legger til at dårlige tenner også kan føre til dårligere ernæring som igjen kan føre til dårligere somatisk helse.
Mange har angst for tannbehandling
Mange med ROP-lidelser har tannbehandlingsangst. Olsen-Bergem understreker at kompetansenivået blant både offentlig og privat praksis bra, og at kompetansen er økende.
- Det har nok sammenheng med TOO-ordningen, som er et tilrettelagt tannhelsetilbud til tortur- og overgrepsutsatte, og personer med sterk angst for tannbehandling. Men ventelistene er lange, og man kan risikere å måtte vente opp til to år før man får hjelp, sier han.
ROP-TV: Instruksjonsfilm for tannhelsepersonell om traumesensitiv tannbehandling
Mer samarbeid mellom offentlig og privat sektor
Tannhelsetjenesten består av en stor privat sektor. Mange tidligere ROP-pasienter oppsøker private tannleger for gradvis å bygge opp tennene over tid.
- Tannlegene i privat sektor er flinke og prøver i stor grad å tilrettelegge for at det skal være mulig å gjennomføre behandlingen for disse pasientene. Men systemet er ikke bra nok, sier han.
- Vi må finne en løsning på samhandling mellom offentlig og privat sektor som sikrer at det blir god behandling og at pasienten får behandling i tide, uten at det medfører kostnader for pasienten. En del fylkeskommuner samarbeider med private aktører under gitte rammebetingelser, men det er forskjellig hvordan fylkeskommunene løser disse oppdragene, sier han videre.