I et debattinnlegg i Aftenposten 25.09.2017, skriver Lars Lien, leder av Nasjonal kompetansetjeneste ROP, og Anne-Grethe Terjesen, nestleder i Pårørendealliansen:
Endringene i psykisk helsevernloven som trådte i kraft 1. september vil øke belastningen for pårørende til mennesker med alvorlig psykisk sykdom. Løsningen er imidlertid ikke å kjempe mot lovendringene. Vi må heller konsentrere oss om å iverksette tiltak vi vet minsker bruk av tvang, og sikre at pårørende får nødvendige bistand.
Fra 1. september er det pasientens samtykkekompetanse, altså om pasienten fysisk og psykisk er i stand til å forstå hva han eller hun sier ja eller nei til, som skal avgjøre bruk av tvang i psykisk helsevern. Det vil for eksempel si at en person som lider av schizofreni kan nekte å ta antipsykotiske medisiner, så lenge han eller hun er samtykkekompetent.
Reaksjonene på lovendringen har ikke latt vente på seg. Pårørende er fortvilet, mens fagfolk stiller spørsmål om den nye loven er faglig forsvarlig.
Kostbar omsorg
Vi tror at lovendringene kan føre til at noen pasienter – og pårørende – vil gå til grunne. I dag bærer mange pårørende til mennesker med alvorlig psykisk sykdom en stor omsorgsbyrde. De er årvåkne på symptomer, de følger opp behandling, de gjør sitt ytterste for at den syke skal få et verdig liv. Omsorgen koster. Pårørende betaler med egen helse, arbeidsinnsats og livskvalitet.
Vi mener likevel ikke at man skal gjøre om endringene i loven eller legge til rette for mer bruk av tvang. Et samlet brukermiljø støtter lovendringen. Vi vet at bruk av tvang oppleves som traumatisk og ydmykende; det er et elendig utgangspunkt for å behandle psykisk lidelse. Det fins også lite forskning som viser at tvangsbehandling har positiv effekt på lang sikt. På kort sikt, derimot, trenger vi å kunne ty til tvang i nødstilfeller, når det er snakk om fare for liv og helse.
I stedet bør vi iverksette tiltak som vi fra forskning vet at både reduserer tvang og øker livskvaliteten for mennesker med alvorlig psykisk sykdom. Bruk av aktivt oppsøkende behandlingsteam (ACT-team) er ett slikt tiltak. I ACT-team behandles pasienten i eget hjemmemiljø og tiltak for å sikre arbeid, bolig og en meningsfull fritid er like viktig som behandling av symptomer. En nasjonal evaluering har vist at ACT-team halverer bruk av tvang.
Ikke minst må vi sørge for at pårørende får de ressursene de trenger. Mindre bruk av tvang gir mer ansvar for pårørende. Da trengs fagfolk pårørende kan ringe til for bistand og rådgivning. Det trengs flere brukerstyrte senger. Det trengs helsepersonell som kan trå støttende til for pårørende i krise. Og ressursene trengs nå.