Tidligere ble traumer forstått som alvorlige ulykker og katastrofe. Nå utvides forståelsen av traumer til gjentatte og vedvarende traumatiske opplevelser i mellommenneskelige relasjoner, kalt utviklingstraumer. Eksempler er familievold, seksuelt misbruk og grov omsorgssvikt.
Kan gi skjevutvikling
Dag Øystein Nordanger, psykologspesialist ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU Vest), etterlot ingen tvil om hvilke alvorlige konsekvenser utviklingstraumer kan ha for personlighetsutvikling da han gjestet Schizofrenidagene i Stavanger i november. Risikoen for å utvikle en personlighetsforstyrrelse er fire ganger forhøyet hvis man er blitt utsatt for overgrep eller omsorgssvikt i barndommen. Det er sterk sammenheng mellom personlighetsforstyrrelser og andre lidelser, som rusavhengighet.
– Hvis pasienten har opplevd et traume i voksen alder, kan det gi lidelser som post-traumatisk stresslidelse (PTSD). Men vedvarende traumer i barndommen, utviklingstraumer, kan gi en nevrobiologisk skjevutvikling, sa Nordanger.
Lever i konstant beredskap
Han forklarte dette med at amagdyla, «hjernens alarmsentral», blir sensitivisert fordi barna lever med en konstant trussel. Små barn er avhengig av støtte fra nære omsorgspersoner for å lære selvregulering, det vil si å kontrollere handlinger, tanker og følelser. Når omsorgspersoner utgjør fare, får ikke barna den reguleringsstøtten de trenger. I tillegg lærer barnet at andre mennesker ikke er til å stole på.
Følg Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse på Facebook
Se bak diagnosen
Mennesker i krisesituasjoner reagerer med «fight, flight or freeze». Noen flykter, andre fryser, atter andre sloss tilbake når de blir truet. Pasienter med utviklingstraumer kan oppleve helt dagligdagse situasjoner som truende, fordi kroppen er i konstant beredskap, og de kan reagere som de ville gjort i en krisesituasjon – ved å flykte, fryse eller slåss. Nordanger mente denne forståelsen er viktig fordi det kan hjelpe helsepersonell se bak diagnosene. Han viste til at barn som har opplevd utviklingstraumer får svært mange diagnoser. I snitt får voksne som har opplevd 3-4 forskjellige barndomstraumer 6 ulike diagnoser. Blant ungdom som har vokst opp med vold i hjemmet har over 40 prosent diagnosen ADHD.
– Hvis vi møter en ungdom eller voksen som møter kriser med «fight eller flight», har vi lett for å se adhd eller dyssosial personlighetsforstyrrelse. Møter vi en pasient som møter trusler med «freeze», tenker vi fort depresjon eller schizoid personlighetsforstyrrelse, forklarte Nordanger.
Trenger hjelp til selvregulering
Psykologspesialisten mente en ny forståelse av utviklingstraumer gir grunn til optimisme.
– Det kan være mer fruktbart å snakke om at pasientene har funksjonelle reguleringsvansker enn om spesifikke diagnoser. Gjennom reguleringsstøtte fra nære andre kan de lære å selvregulere. Men det skal mye til, fra mange, for at det skal monne, understreket Nordanger.
Hvordan ta med jobben hjem
Per Isdal, psykologspesialist ved Alternativ til Vold, har arbeidet med voldelige menn og sedelighetsforbrytere i over 25 år. På Schizofrenidagene holdt han et sterkt personlig foredrag om hvordan terapeuter kan bli smittet av vold og oppleve sekundær traumatisering. «Ikke ta med jobben hjem!» er rådet mange nyutdannede terapeuter får fra mentorer og rådgivere.
– Men ville jeg være menneskelig om jeg klarte å glemme alle de forferdelige historiene jeg hørte på jobb i det øyeblikket jeg forlot kontoret? Burde vi ikke heller snakke om hvordan vi terapeuter kan ta med oss jobben hjem, uten at det skal gå utover egne relasjoner og eget liv? undret Isdal.
Vil bryte tabu
Han mente det er tabu blant terapeuter og behandlere å innrømme at de blir påvirket og preget av det de hører i behandlingsrommet, og han etterlyste en bred anerkjennelse av sekundærtraumatisk stress som en yrkesrisiko.
– Jeg sitter daglig og hører rystende beretninger. I mitt arbeid blir jeg utsatt for svært sterke og vonde stimuli. Den belastningen må jeg ta på alvor. Terapeuter må ta vare på egen helse og følelser, også for pasientenes skyld, avsluttet Isdal.
Les Dag Ø. Nordangers artikkel om uvtiklingstraumer