Hanne Clausen forsvarte i begynnelsen av september sin doktorgrad i psykiatri, med avhandlingen Patients in Norwegian Assertive Community Treatment teams: subjective quality of life and inpatient service use.
Clausen har undersøkt selvopplevd livskvalitet blant pasienter i aktivt oppsøkende behandlingsteam (ACT-team). Hun har også sammenlignet hvor lenge pasientene var innlagt på døgnopphold i psykisk helsevern to år før og to år etter inntak i teamet.
Aktiv og oppsøkende behandling
Det første ACT-teamet i Norge ble etablert i 2007. ACT-modellen ble utviklet i USA på begynnelsen av 70-tallet for å behandle personer med alvorlig psykisk lidelse i deres nærmiljø. Kongstanken er å flytte behandlingen ut av institusjon og kontor til pasientens hjem og nærmiljø. Behandlingen skal være aktivt oppsøkende. ACT-teamene er tverrfaglige og skal omfatte et bredt spekter av tjenester. I teamet får pasientene blant annet bistand av psykiater, psykolog, russpesialist, sykepleier og sosionom.
Da ACT-teamene ble etablert i Norge, fikk Nasjonal kompetansetjeneste ROP og Akershus universitetssykehus HF i oppdrag å evaluere ordningen. Professor Torleif Ruud og forskningsleder Anne Landheim ledet denne evaluering. Ruud har vært hovedveileder og Landheim biveileder for Hanne Clausens doktorgradsprosjekt.
Funksjonsevne viktig for livskvalitet
Clausens avhandling består av tre artikler. Den første artikkelen, kartlegger hvordan pasientene opplevde sin livskvalitet ved inntak til teamet. Studien viser at pasientene var middels fornøyd med livskvaliteten da ACT-oppfølgingen startet.
Pasienter med et høyt nivå av angst og depressive symptomer rapporterte lavere livskvalitet enn de som hadde mindre alvorlige symptomer. Det var ingen sammenheng mellom opplevd livskvalitet og alvorlighetsgrad av psykotiske symptomer. Men et viktig funn var at god funksjonsevne hang sammen med høy tilfredshet innen flere ulike livsområder.
Implikasjoner for behandling
– Det tyder på at behandling som styrker pasientens fungering i dagliglivet kan ha vel så stor betydning for pasientens livskvalitet som behandling av symptomer, understrekte Clausen i sin disputas.
Førsteopponent Docent Ulf Malm fra Universitetet i Gøteborg spurte om det var noe Clausen skulle ønske hun hadde gjort annerledes. Da var Clausen ikke i tvil:
– Sett i ettertid skulle jeg gjerne ha gjort en ny måling av opplevd livskvalitet etter to års behandling i teamet. Jeg vet hvordan pasientene hadde det da de kom inn i teamet, men skulle gjerne visst hvordan deres opplevelse av livskvalitet utviklet seg, svarte hun.
Færre døgnopphold
Artikkel to og tre i avhandlingen undersøkte hvor mange døgn pasientene var innlagt i psykisk helsevern to år før og to år etter inntak i ACT-teamet. Clausen sammenlignet pasienter med og uten alvorlig ruslidelse.
Her viser resultatene at pasientene var kortere innlagt i psykisk helsevern mens de ble fulgt opp av ACT sammenlignet med de to årene før de ble tatt inn i teamet. De hadde også færre døgn på tvang. Også pasienter som hadde både et alvorlig rusproblem og en psykisk lidelse, hadde færre oppholdsdøgn og opplevde mindre bruk av tvang.
Riktigere bruk av innleggelser
Imidlertid viste funnene at de pasientene som i liten grad hadde vært innlagt i psykisk helsevern de to siste årene før ACT, hadde flere oppholdsdøgn de to årene etter inntak i ACT-team.
– Det kan tyde på at ACT-teamene oppnår bedre og mer riktig bruk av innleggelser, mente Clausen.