- Man blir litt nerd etter å ha vært visitor lenge. Jeg har blitt veldig opptatt av hvordan mennesker fungerer og hvorfor vi gjør som vi gjør, sier Skårholen.
Det var julen 2018, på en reklamefri helligdag, at det rullet informasjon om Røde Kors' visitortjeneste over tv-skjermen. Skårholen syntes det hørtes spennende ut, så hun meldte seg sporenstreks. Det har hun ikke angret på.
- Det er givende å gjøre så lite, som betyr så mye for noen andre, sier hun.
Skårholen forteller at hun ikke helt visste hva hun gikk til, og at hun var spent da hun skulle på sitt første visitoroppdrag.
- Jeg var usikker på hva han ønsket å snakke om, og om det skulle bli veldig tungt å drive samtalen framover. Men det gikk helt fint. Erfaringen min er at samtalene med de innsatte på høy sikkerhet, drives lett framover fordi de ofte har stort behov for å snakke.
Les også: Hvordan bli en reflektert fengselsbetjent?
Hyggekvelder i fengselet
I dag er Skårholen ansvarlig for 11 visitorer i høysikkerhetsfengselet på Hamar og i lavsikkerhetsfengselet på Ilseng. Hvor mye de har å gjøre, går opp og ned i perioder. Noen ganger er det mange som ønsker visitor, andre ganger bare noen få.
- Vi drar ut til fengslene og gjennomfører hyggekvelder. Der møter vi de innsatte, informerer om tjenesten og kjører forskjellige aktiviteter. Kviss er veldig populært. Vi har med lapper der innsatte kan skrive seg på dersom de er interessert i visitor. Etter slike besøk pleier vi å få mange nye innsatte å besøke, sier Skårholen.
Nytt prosjekt: Skal se på psykiske lidelser blant kvinner i fengsel
Et tett forhold
Noen innsatte sitter kort tid, og de møtes bare noen få ganger. Andre soner lange dommer over flere år.
- Vi får ofte et tett forhold ganske kjapt. Det blir ganske intenst når vi snakker sammen en til to timer i strekk uten å bli forstyrret av verken mobil eller andre ting, sier Skårholen.
Visitorene skal ikke ta side eller forsvare det den innsatte er dømt for. Frivillige i Røde Kors jobber etter prinsippene om blant annet nøytralitet og upartiskhet, og møter den innsatte som et medmenneske uten å ta stilling til skyldspørsmål.
Det er også en fin balansegang mellom hva man ikke bør si som visitor, og hva man må dele for at samtalen skal få litt dybde.
- Vi trenger ikke fortelle hva vi heter til etternavn, hvor vi bor og hvilken barnehage barna går i. Samtidig må vi gi noe av oss selv i samtalen. Det er viktig å være bevisst på at hvis man er for tilbakeholden, så kan det legge demper på samtalen, sier Skårholen.
Fra barndom til kjæledyr
Hva det prates om på besøksrommet, er veldig forskjellig. Noen ønsker å prate om alvorlige ting, som barndom og vanskelige temaer. Andre ønsker å prate om helt hverdagslige ting, som kjæledyr og hverdagen i fengselet.
- De innsatte forteller at de ofte ikke har de dype og mest sårbare samtalene med andre innsatte. De innsatte oppfatter at betjentene ofte har lite tid, og at de i tillegg har makt og nøkler. Vi skal være et medmenneske som er nøytral og upartisk. Vi er to likeverdige mennesker som møtes og snakker sammen. Målet er å forebygge ensomhet, sier Skårholen.
Når innsatte løslates, er koblingen over. Skårholen forteller at noen opplever det som utfordrende.
- Hvis man har snakket sammen over lang tid, og gjerne snakket om fortrolige ting, kan det føles litt rart og bare kutte kontakten tvert. Men sånn må det nesten være, sier hun.
Takknemlig for besøk
At de innsatte er takknemlige for visitorene, er det ingen tvil om. De syns det er veldig rart at visitorene kommer dit frivillig uten å få betalt for det.
- Det er nesten så de ikke tror oss på det. Mange er vant med at folk som prioriterer dem enten får betalt for det eller har en baktanke med det. Nettopp derfor er vi opptatt av at vi skal holde avtalene vi gjør med de innsatte. Hvis vi avtaler at vi skal komme tilbake neste uke, så kommer vi neste uke. De skal vite at de er viktige for oss, og at vi prioriterer dem, sier Skårholen.
Ny rapport: Hvilke utfordringer møter innsatte med psykiske helseproblemer?
Etterlyser bedre oppfølging etter soning
Etter å ha jobbet som visitor i mange år, er det spesielt en ting Skårholen brenner for, nemlig god oppfølging etter løslatelse.
- Jeg oppfatter at det er varierende hva slags oppfølging som gis rundt løslatelse. Noen har et sterkt ønske om å endre livet sitt når de løslates, men hvis de ikke får tilstrekkelig hjelp med økonomi, et sted å bo, nettverk eller jobb, er det nesten helt umulig å starte et nytt liv. Da oppsøker man det gamle nettverket, og da er det fort gjort å havne i gamle spor, sier hun.