Arbeidsløshet er vanlig blant ungdom som er i tilfriskning fra en førsteepisode med psykose – selv om mange har som mål å komme seg ut i jobb eller studier etter behandling.
Individuell jobbstøtte, IPS – på engelsk Individual Placement and Support - har vist seg å være et effektivt tiltak for å få pasienter innen psykisk helsevern ut i eller tilbake i arbeid. IPS er også satt i gang i Norge med flere pilotprosjekter.
Til tross for at forskning har vist at tiltak som IPS fungerer, er ofte den kliniske virkeligheten annerledes.
Frykt for tilbakefall et hinder
Ifølge forfatterne bak studien Vocational rehabilitation in early psychosis: cluster randomised trial, fungerer IPS ofte dårlig fordi klinikere ikke har tro på at psykosepasienter kan klare seg i en arbeidssituasjon. Frykten for at presset ved å stå i arbeid eller studier skal føre til tilbakefall er ofte større enn troen på at slike aktiviteter bidrar til raskere tilfriskning hos denne pasientgruppen, mener de britiske forskerne.
I den nye studien, som nylig ble publisert i the British Journal of Psychiatry, fant forskerne at flere psykosepasienter kom ut i arbeid og/eller studier i behandlingsteam der helsepersonellet hadde fått opplæring i motiverende intervju for å takle ambivalens hos klinikerne og pasientene.
LES OGSÅ: Fokuserer på ressurser fremfor begrensninger
Motiverende intervju mot begrensende holdninger
300 unge som hadde opplevd førsteepisode-psykose fylte kriteriene for å delta i studien. 159 av dem sa seg villige til å delta. Deltakerne var i alderen 18 til 35 år, og var ikke i arbeid eller studerte på det tidspunktet studien startet. Det var ingen krav om å være spesielt motivert til å gjenoppta arbeid eller studier for å delta.
Fire behandlingsteam som allerede tilbød IPS deltok i studien. To av teamene ble randomisert til å få opplæring i motiverende intervju for klinikere, med fokus på holdninger som var til hinder for at pasientene kom ut i jobb eller gjenopptok studier. Kontrollgruppene tilbød IPS som vanlig, uten motiverende tiltak av noe slag.
Flere ut i jobb
Ved oppfølging ved tolv måneder hadde forskerne data om utfallet for 85 prosent av deltakerne:
Flere av deltakerne i tiltaksgruppene var i arbeid ved tolv måneder, sammenlignet med kontrollgruppene: 29 av 68 deltakere i tiltaksgruppene var i arbeid mot 12 av 66 deltakere i IPS-gruppene.
Funnene var de samme etter at forfatterne kontrollerte for kjønn, etnisitet, utdanning, arbeidserfaring og kliniske skåringer.
Det var ingen betydelig forskjell mellom gruppene når det gjaldt antall arbeidstimer i uka eller lengden på ansettelsesperioden.
Mange av deltakerne gjorde frivillig, ulønnet arbeid, og andre tok kortvarige oppdrag med lønn i kontanter. Da forfatterne inkluderte frivillighetsarbeid og småjobber i analysen, jevnet forskjellen mellom tiltaksgruppene og kontrollgruppene seg ut. Forskerne påpeker at til tross for at frivillig arbeid ofte blir sett på som en mulig inngang til lønnet arbeid, var ikke dette tilfelle med deltakerne i studien. Bare to av deltakerne gikk over til lønnet arbeid via frivillighetsarbeid i løpet av den tiden studien varte.
Kjenner seg igjenPsykologspesialist og leder ved kompetansesenteret for arbeid og helse ved Nordlandssykehuset Beate Brinchmann kjenner seg igjen i virkeligheten som beskrives i studien:
– Vi som er ansatt i helse jobber ofte etter en stress-sårbarhetsmodell, og arbeidsliv har lett for å bli satt under overskriften «stress». Jobb blir noe som må unngås for å hindre tilbakefall av sykdom, forteller Brinchmann.
– Vi fokuserer på sykdom og symptomer, og da sier det seg selv at det av og til kan være vanskelig å se de positive sidene ved å hjelpe psykisk helse-pasienter ut i jobb. Dette er et perspektiv vi ofte glemmer.
Psykologspesialisten påpeker at dette ikke bare gjelder helsepersonell. – Det har vært en generell oppfatning både innen helse og NAV at man skal være «frisk» før man begynner å tenke på å komme tilbake til jobb.
Brinchmann mener det er nødvendig med en holdningsendring:
– Tidligere erfaringer har vist at tiltak i skjermet sektor ikke har hatt god effekt for personer med alvorlige psykiske lidelser. Dette er erfaringer som har bidratt til at verken helsepersonell, arbeidsgivere, de som opplever sykdom eller NAV-personell nødvendigvis ser hensikten med å gjennomføre tiltak. Dette er en ond sirkel vi må ut av, og det er en jobb vi alle må bidra til, understreker hun.
Hun er positiv til idéen om å tilby motiverende intervju til helsepersonell også i Norge. - Motiverende intervju er noe som brukes mye i dag og vil være enkelt å gjennomføre sammen med IPS.
Kompetansesenteret for arbeid og psykisk helse ved Nordlandssykehuset er det første i sitt slag i Norge. – Da vi startet opp, fokuserte vi også på holdningsendring og kursing av ansatte i teamene rundt jobbspesialistene, forteller lederen av kompetansesenteret.
Motiverte deltakere
JobbResept i Stavanger arbeider for at flere unge med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer skal komme ut i ordinære jobber og studier.
Prosjektleder Lena Heitmann ved Stavanger Universitets sjukehus, Avd. unge voksne, forteller at ingen av klinikerne ved JobbResept opplever problemer med motivasjonen:
– Alle som kommer til oss er blitt henvist av sin behandler i spesialisthelsetjenesten. Når vi kommer i kontakt med den enkelte pasient, opplever vi at de i aller høyeste grad er motivert for tilbudet vårt. Vi antar derfor at behandlerne deres anser tilbudet som bra. Vi har dermed ikke hatt behov for å bruke verktøyet MI, forteller Heitmann.
Prosjektlederen legger til at det finnes klinikere som ikke henviser pasienter til JobbResept:
– Det kan være at disse klinikerne ikke synes at tilbudet vårt er egnet for pasientene deres, men dette er bare en hypotese og ikke noe vi vet med sikkerhet, sier hun.
Vil ha MI inn i IPS
Kine Nan Lium, prosjektleder ved Hadeland IPS, etterlyser holdningsskapende arbeid i en systematisk og konkret form:
– Funnene i studien viser at holdningene i helsevesenet er avgjørende for denne målgruppens muligheter for å komme seg ut i jobb.
LES OGSÅ: Gir individuell jobbstøtte
– Vi har sett at behandlerne har vært redde for å slippe pasientene sine, og holdt dem halvveis igjen i frykt for at de skal mislykkes og bli dårligere, forteller Lium. – Temaet i samtaler har dreid seg om det blir for mye for pasientene å gå ut jobb og ikke om hvor mye de faktisk kan klare. Jobbspesialistens rolle i helseteamet utfordrer behandlerne på akkurat dette.
Lium og teamet hennes har erfaring med at mange behandlere endrer holdning når de ser at pasientene deres kommer i jobb og ikke får tilbakefall:
– Mangel på erfaring bidrar til ambivalens og tvil. Gjennom å jobbe med denne ambivalensen og praktisk se at pasientene kommer ut i jobb, vil frykten for å slippe dem bli mindre. Vi jobber også daglig med holdningsendring gjennom å være tilstede og gjøre behandlerne trygge på støtten vi gir ute i arbeidslivet.
Prosjektlederen tror på effekten av å bruke motiverende intervju i IPS.
– På steder der IPS starter opp, bør MI være en del av forarbeidet. Direktoratene bør bli mer oppmerksom på denne effekten og få det inn i implenteringsstandarden for IPS, avslutter hun
Kilder:
Tom Craig, Geoff Shepherd, Miles Rinaldi, Jo Smith, Sarah Carr, Fay Preston, Swaran Singh: Vocational rehabilitation in early psychosis: cluster randomised trial. BJPsych. 2014, 205:145-150. DOI: 10.1192/bjp.bp.113.136283