Allmennlege og assisterende kommuneoverlege i Kristiansand, Dagfinn Haarr, fikk i høst en skribentpris for skildringen av fire viktige møter han hadde med sørlandsparet i 30-årene. Teksten stod i allmennlegenes magasin Utposten.
Kom i posisjon
Juryen mener at artikkelen er godt formulert og et viktig bidrag til å forstå ROP-pasienters situasjon. Den beskriver hvordan Haarr og andre hjelpere bidro til å endre parets liv, etter at de kom i posisjon og pasientene selv var motiverte for å ta grep.
– De kunne dø når som helst. Og det fins alltid individuelle forskjeller i ROP-pasienters situasjon. Derfor var det ingen automatikk i at tilnærmingen jeg og hjelpeapparatet benyttet ville gi suksess, sier Haarr.
Fikk tillit
Jobb nummer én er viktig i alt arbeid med ROP-pasienter: Skape en tett og god relasjon, og gjensidig tillit mellom lege og pasient. Også det øvrige hjelpeapparatet som ble trukket inn fungerte bra. Haarr trekker frem hjemmesykepleien og psykiatrisk sykepleier Bjørnar Haugland. Han fikk etter hvert et like godt tillitsforhold som det Haarr hadde etablert.
Det ble orden på medisineringen av Magnes somatiske plager. Boligkontoret kom på banen med et botilbud – først for Magne, senere for begge to da han og Celina ble samboere.
Styrte LAR selv
– Kort sagt ble det et skoleeksempel på godt samarbeid i apparatet rundt brukeren, sier Haarr. Han legger til at det spesielle her var at LAR-senteret overlot arbeidet med legemiddelassistert rehabilitering av de to brukerne til Haarr. Spesialisthelsetjenesten gikk ikke inn i arbeidet hans.
Haarr la sjela si i artikkelen som ble trykket i Utposten. Det samme gjorde Magne og Celina, da de forsøkte å få et bedre liv.
– Magne og Celina var like glade og stolte som meg over prisen. Jeg ser på utmerkelsen som en honnør til den jobben vi gjorde alle tre, sier Haarr.
Tryggheten blir borte
31. januar 2012 slutter han som allmennlege. Han begynner da i ny stilling som kommunelege i Kristiansand kommune. Hans helsefaglige oppfølging av Magne og Celina vil da avsluttes, selv om de vil kunne møtes.
– Tryggheten de har hatt i meg blir borte. Jeg tror de vil klare framtiden, men jeg er spent. Ansvarsgruppa deres ble reetablert i høst. Gruppa har tatt tak i en del av helseproblemene deres, og ser på jobbmuligheter, sier Haarr.