Personlighetsforstyrrelser er dagligdags i norske behandlingsrom. De aller fleste klinikere vil komme borti personlighetsforstyrrelser. Likevel er det å vurdere og klassifisere personlighetsforstyrrelser en av de vanskeligste oppgavene i klinisk virksomhet.
Les også: Personlighetsforstyrrelser endres over tid
The Lancet publiserte tidligere i år en artikkelserie med fokus på personlighetsforstyrrelser (PF).
I denne saken diskuteres den første artikkelen i serien, Classification, assessment, prevalence, and effect of personality disorder,som tar for seg klassifikasjon, evaluering, forekomst og betydningen av PF.
Artikkelen er skrevet av professor Peter Tyrer, som leder arbeidet med en ny ICD-11-modell for PF.
Vanskelig utredning
Hvorfor er det så utfordrende? Først og fremst fordi dette er lidelser som strekker seg over et helt liv og som handler om vansker med relasjoner til andre. Det er ingen biologiske markører som kan bidra til identifiseringen av lidelsene.
Dernest at mange med personlighetsforstyrrelser ofte ikke er klar over at det er de, og ikke alle andre, som har vansker i relasjoner til andre mennesker.
I tillegg til at én personlighetsforstyrrelse gjerne opptrer sammen med andre personlighetsforstyrrelser, er både rusproblemer og psykiske lidelser som depresjon og angstlidelser også ofte tilstede. Klinikeren kan altså møte en pasient med to eller flere ulike personlighetsforstyrrelser, som ruser seg, og i tillegg lider av angst og depresjon. De samtidige lidelsene kan dominere det kliniske bildet, noe som gjør det ekstra vanskelig å oppdage personlighetsforstyrrelsen.
Les også: Tre til fire prosent har samtidig rusmisbruk og personlighetsforstyrrelse
Vil fjerne kategoriene
Personlighetsforstyrrelser er i dag klassifisert i en kategori-modell både i diagnosemanualene DSM-5 og ICD-10. Denne tilnærmingen blir kritisert fordi den skiller vilkårlig mellom normal og anormal personlighet, og fordi den ikke tar i betraktning at personlighet utvikler seg i løpet av et liv.
Forslaget til Tyrer og hans medarbeidere innebærer å fjerne alle kategoriene. Tyrer avviser alle type-spesifikke kategorier bortsett fra hovedkategorien, nemlig tilstedeværelsen av personlighetsforstyrrelser i seg selv. Deretter følger måling av alvorlighetsgraden og identifisering av de dominerende trekkene i personlighetsforstyrrelsen hos den enkelte.
Ifølge Tyrer m.fl. er det flere fordeler med det nye forslaget. Det fjerner forvirringen med alle kategoriene og vanskene med å kartlegge samtidige personlighetsforstyrrelser og andre psykiske lidelser. I tillegg mener Tyrer og medforfatterne hans at utredningen av personlighetsforstyrrelser blir raskere og enklere for den enkelte kliniker.
Motsetninger i feltet
– Det er store motsetninger i feltet for tiden når det gjelder diagnosekriterier for personlighetsforstyrrelser. De aller fleste er enige om at dagens system er utilfredsstillende, men vi har ikke kommet til et fullgodt alternativ ennå, sier Øivind Urnes, overlege og leder av Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri, i en kommentar til Lancet-artiklene.
– Det viktigste er å få et diagnosesystem som ikke stigmatiserer og som er brukbart, mener han.
Diagnosene florerer
Urnes viser til at en personlighetsforstyrrelse kan opptre sammen med andre personlighetsforstyrrelser, rus eller spiseforstyrrelser, og andre psykiske lidelser.
– Dette fanger man ikke opp med dagens system, og man ender opp med fire eller fem diagnoser for hver pasient. Dagens system er veldig utilfredsstillende i så måte, og man har ikke funnet noen god måte å løse dette på, mener overlegen.
Les også: Rusproblem eller adferdslidelse?
Ser bak diagnosene
Urnes er av den oppfatning at pasientene tjener på at feltet er i en vanskelig overgangstid.
– Jeg er optimistisk fordi det er så mye forskning som går bakenfor diagnosetenkningen og som er knyttet direkte opp til grunnleggende forståelse og behandling. Dette gir mye mer mening enn å definere diagnosekriterier, sier han.
– Den kunnskapen vi har fått gjennom forskning gjør at vi kan forholde oss mer empatisk til en pasient med personlighetsforstyrrelse enn vi gjorde før. Dette finner en ikke i en diagnosemanual, dette er resultatet av forskning. Det er forskning som bidrar til å nyansere bildet og til å forbedre behandlingen av personlighetsforstyrrelser, mener Urnes.
Kan miste kunnskap
Ifølge Urnes er det mange som frykter at mye av informasjonen som er funnet gjennom forskning kan gå tapt med det nye forslaget for ICD-11. Det dreier seg om hvordan Tyrer og arbeidsgruppen hans håndterer den tidligere forskningen som er gjort:
– Han må finne en løsning som bygger en bro til den tidligere kategorimodellen, som det ikke virker som han bryr seg særlig om. Det er mange som forsøker å påvirke ham til å utforme en mer nyansert modell, forteller Urnes.