– I dag fins det ingen sanksjonsmulighet overfor kommuner som ikke gir et godt tilbud til ROP-pasienter. Når kommunene kun har et rom i et bokollektiv med rusavhengige å tilby utskrevne pasienter, ja da er det pasientene som betaler prisen.
Kan bruke skjønn
Det sier psykologspesialist Andreas Kolflaath Harnang. Han er seksjonsleder ved Rus- og spesialpsykiatrisk klinikk ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) i Tromsø.
I mars kom Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse (ROP-lidelse). Harnang mener den er en nyttig og god sammenfatning av eksisterende kunnskap om pasienter med ROP-lidelse. Retningslinjen inneholder også en god blanding av anbefalt praksis tuftet på forskning, samtidig som den gir rom for at behandlere kan bruke begrunnet skjønn.
Etterlyser samarbeid
Professor Kim T. Muesers forskning på integrert behandling av rusproblemer og psykiske lidelser har vært en viktig ledesnor for Harnang og kollegaene. Retningslinjen har mange paralleller til Mueser, men tar utgangspunkt i norske forhold.
– Vi trenger en slik retningslinje. Den bekrefter det helsepolitiske fokuset på ROP-feltet nå, for det andre beskriver den hvor viktig det er med samarbeid mellom profesjoner, og mellom første- og andrelinje i helsevesenet. Det beklagelige er at det ikke fins sanksjonsmuligheter eller en sterk ansvarliggjøring av ROP-arbeidet i kommunene, mener Harnang.
Vil ha klare regler
Han bruker som eksempel at det ikke er definert hva som er et godt botilbud, og hva som er tilrettelagte fritidstilbud, for ROP-pasienter.
– Behovene og ønskene er ulike. Men uten klare regler for kommunene og uten sanksjonsmulighet når det svikter, så svekkes den helhetlige og integrerte forankringen som pasienten trenger, sier Harnang.
– Havner i ”gettoer”
Han kjenner til kommuner som møter ROP-pasienter med et dårlig botilbud når de kommer hjem etter et opphold ved Rus- og spesialpsykiatrisk klinikk i Tromsø. Pasienter kan oppleve å bli plassert i et bokollektiv der andre med rusavhengighet bor, med bare noen få miljøarbeidere.
– I slike ”gettoer” er det vanskelig for ROP-pasientene å bli stabile, og bygge opp livet sitt igjen, etter behandlingsoppholdet. Det gjelder ikke bare i små kommuner. Selv ikke Tromsø, Nord-Norges mest folkerike kommune, har et tilrettelagt botilbud for ROP-pasienter, sier Harnang.
Får hjelp av ACT-team
Spesialisthelsetjenesten skal gi råd til kommunene ut fra pasientens behov. Et vanlig svar fra kommunene er ”Vi forstår, men det vi kan tilby er….”.
Når Harnang vet at den utskrevne pasienten kommer til et hjemsted hvor botilbudet vil virke negativt inn på helsetilstanden, hender det at han venter med å skrive ut pasienten. I Tromsø har kommunen og UNN et ACT-team som følger opp en del pasienter med alvorlig ROP-lidelse - vanligvis psykose og rus.
– Et ACT-team er ingen fullverdig erstatter for et tilrettelagt og bra botilbud. Men hva er alternativet? sier Harnang.
Vil ha mer dagbehandling
Rus- og spesialpsykiatrisk klinikk ved UNN er nå i gang med å se på praktiske konsekvenser retningslinjen har for deres arbeid. Til høsten skal seksjonene vurdere hva som særlig angår dem, og se på rutiner de har som ikke samsvarer med retningslinjen.
– Til nå har vi tatt et stort totalansvar for pasientene. Det er positivt for andre faginstanser, som da slipper lettere unna. Jeg tror vi må tenke litt snevrere for å få kommunene og de distriktspsykiatriske sentrene til å ta mer ansvar. Hvis vi tenker snevrere må de følge opp pasientene bedre. For vår del må vi må legge opp til mer poliklinisk aktivitet, sier Harnang.
– Trenger lengre opphold
Kortere opphold og dagbehandling på klinikken skal de kombinere med bedre oppfølging. De skal også lære opp ansatte i kommunene.
– Mange av pasientene vil fortsatt trenge langtidsopphold i klinikken. Det skal vi fortsette med, sier Harnang, som trives i jobben:
– Pasientene har alvorlige lidelser. Samtidig er det noen ganger kun små grep som skal til for å gjøre livet til pasienten og de pårørende bedre. Slike grep kan hindre hyppige reinnleggelser. Men vi må ha et realistisk bilde av hva pasientene kan ha som mål. Økt livskvalitet er mulig å få til hos noen. Hos andre er rehabilitering realistisk, sier Harnang.