– Forskere bør fokusere mer på hvordan medisinering og samtaleterapi kan kombineres på best mulig måte for pasienter med psykiske lidelser, framfor å debattere om det ene er bedre enn det andre. Mange pasienter har ofte nytte av begge typer tilnærminger samtidig.
Det sier Dr. Stefan Leucht, lederen for forskningsgruppen som står bak den omfattende metaanalysen Efficacy of Pharmacotherapy and Psychotherapy for Adult Psychiatric Disorders. A Systematic Overview of Meta-analyses i en kommentar til Reuters Health.
– Det viktigste er at psykiske lidelser er krevende å behandle. Vi trenger derfor å bruke alle de metodene vi har til rådighet, framfor å kaste bort tiden på ideologiske debatter, mener forskeren fra Technische Universität i München.
LES OGSÅ: Skuffende lite kunnskap om effekten av psykososiale tiltak ved ROP-lidelser
853 enkeltstudier
Leucht og medforfatterne hans har gjennomført en omfattende, systematisk oversikt om tilgjengelig forskningslitteratur som sammenligner effekten av ulike typer samtaleterapier og medikamentelle behandlinger.
Forfatterne søkte i databasene Medline, Embase, PsycINFO og Cochrane-biblioteket etter studier som enten sammenlignet medikamentell behandling eller samtaleterapi med placebo, medikamentell behandling med samtaleterapi, eller en kombinasjon av de to tilnærmingene med én av tilnærmingene alene.
61 metaanalyser ble inkludert i oversikten, med totalt 853 enkeltstudier og 137 126 deltakere med 21 ulike psykiske lidelser.
Bør kombineres
Forfatterne fant at størrelsen på effekten av samtaleterapi var noe større, sammenlignet med medikamentell behandling. Når de to tilnærmingene ble sammenlignet direkte, var det derimot liten forskjell i effekt:
Psykoterapi var noe mer effektivt når det gjaldt å forhindre tilbakefall ved depresjon og bulimi, mens medikamentell behandling var mer effektivt ved dystymi og schizofreni.
Studiene som undersøkte kombi-behandlinger med samtaleterapi og medikamentell behandling, viste at kombinasjonen var mer effektiv, sammenlignet med én av tilnærmingene alene. Dette gjaldt for alle typer lidelser og med alle former for samtaleterapi, unntatt posttraumatisk stresslidelse og psykodynamisk terapi ved schizofreni.
Vanskelig å sammenligne
Oversikten viste også at enkeltstudier som undersøkte medikamentelle behandlinger oftere hadde et stort antall deltakere, var randomiserte, og brukte kontrollgrupper og intention-to-treat analyser.
Enkeltstudier som undersøkte samtaleterapier hadde oftere mindre frafall og oppga oppfølgingsdata.
– Mange medikamentelle tilnærminger og samtaleterapier er effektive, men behovet for forbedringer er stort. Det er problematisk å sammenligne de to typene tilnærmingene indirekte med placebo eller med ingen behandling, fordi metodene som brukes i studier om henholdsvis samtaleterapi og medikamentell behandling er så ulike, skriver forfatterne.
– Mange har nytte av begge typer tilnærminger samtidig, men vi trenger mer informasjon om hvilken tilnærming som passer best ved hvilken tilstand, og for hvem, konkluderer forfatterne.
Bakenforliggende interesser i begge leire
– Studiene som undersøker effekten av en type samtaleterapi er ofte utført av de som har utformet tilnærmingen. De er gjerne eksperter på metoden og har i tillegg sterk tro på at den er effektiv, noe som kan gi skjevheter i resultatene, påpeker Dr. Leucht.
– I studier som undersøker effekten av legemidler, støter vi ofte på problemet at det er produsentene av medikamentene som har støttet forskningen økonomisk. Produsentene forsøker ofte å vri forskningsmetodene til fordel for legemidlene sine. De enkelte klinikerne som utfører studiene, er forøvrig ikke farget av slike skjevheter, understreker forskeren.
Kilder:
Maximilian Huhn, MD; Magdolna Tardy, MSc; Loukia Maria Spineli, MSc; Werner Kissling, MD; Hans Förstl, MD; Gabriele Pitschel-Walz, PhD; Claudia Leucht, MD; Myrto Samara, MD; Markus Dold, MD; John M. Davis, MD; Stefan Leucht, MD. Efficacy of Pharmacotherapy and Psychotherapy for Adult Psychiatric Disorders . A Systematic Overview of Meta-analyses. JAMA Psychiatry. doi:10.1001/jamapsychiatry.2014.112