Da Kristiane Hansson inntok podiet på årets Schizofrenidager i Stavanger, var det for å dele sine erfaringer som pårørende til en mamma med spiseforstyrrelser.
– Vi hører lite om hvordan det er å leve tett på noen med spiseforstyrrelser. Det preger familielivet i årevis, og er en stor belastning, påpekte Hansson.
Se ROP-TV: Hva er spiseforstyrrelser?
Ble mer distansert
Hun fortalte om en mamma som sørget for at Hansson hadde en fin barndom, men som gradvis sluttet i jobb, kuttet ut nettverket og distanserte seg fra familien. En mamma som var ut og inn av sykehus, men som nektet at hun var syk. En mamma som ble dårligere og dårligere og til slutt tok sitt eget liv.
– Jo fjernere mamma ble, jo flinkere ble jeg. Og jeg er innmari flink til å være flink, innrømmet Hansson til humring i salen.
Les også: Bør screene for spiseforstyrrelser hos ruspasienter – og omvendt
Fastlåst sorg
Hun beskrev moren som «skinndød». Moren var i nærheten, men hun var aldri nær. I ettertid har Hansson følt sterk sorg over det som skjedde, men også over alt som ikke ble.
– Da mamma døde, var det mange som sa at sorg er en naturlig reaksjon, og man må ta tiden til hjelp. Men av og til kan sorg fryse seg fast, slik det gjorde for meg. Det må vi anerkjenne. Noen ganger trengs profesjonell hjelp til å håndtere sorgen, mente Hansson.
Husk barna
Hun hadde en klar oppfordring til helsepersonell:
– Ikke glem de flinke barna. De som holder maska, klarer alt, tåler alt. De flinke barna trenger også hjelp.
Se ROP-TV: Finn Skårderud: Hvordan forstå spiseforstyrrelser?