– Kort oppsummert handler recovery om å bidra til at folk er i stand til å komme videre i eget liv. Det handler om å spørre brukerne hva de mener hjelper dem bli bedre, og hvem eller hva kan de støtte seg til når livet blir vanskelig, sa den britiske psykiateren Glenn Roberts da han gjestet et møte for regionale forskningsnettverk i Helse-Vest nylig.
Recovery med lidelse
Roberts er en anerkjent ekspert på recovery-orienterte praksiser, og i sitt foredrag snakket han om hva som må til for at recovery skal bli en realitet. Først og fremst understrekte han at recovery ikke nødvendigvis innebærer en bedring fra psykiske lidelser eller rusmisbruk.
– En bruker kan ha bedring med sin lidelse. Recovery er ikke det samme som rus- eller symptomfrihet. Recovery er at brukeren selv opplever at hverdagen er blitt bedre, at de får mer håp, flere muligheter og større kontroll over eget liv, sa Roberts.
Les også: Hva er recovery for ROP-brukere?
Implikasjoner for praksis
Å arbeide recovery-orientert har en rekke implikasjoner for praksis. Roberts mente helsepersonell må innta rollen som veiledere og mentorer, og hele tiden ta utgangspunkt i den enkelte brukers styrker og målsettinger.
– Vi må bevege oss bort fra de evinnelige samtalene om sykdom, symptomer og hvor vanskelig allting er. I stedet må vi konsentrere oss om det positive, hva er bra, hva må til for å få det bedre? oppmuntret psykiateren.
Brukeren som fagfelle
Målet, slik Roberts ser det, er at brukeren skal bli anerkjent som partner og fagfelle, som kan inngå samarbeid med helsepersonell. I Storbritannia har man blant annet etablert «recovery-colleges», videreutdanningstilbud som både er designet og som undervises av brukere og fagfolk i fellesskap.
– Personlig recovery handler ikke om å få mer og mer behandling. Det handler om å engasjere brukerne i sin egen bedringsprosess, avsluttet Roberts.