Tidligere leder ved NKROP, Lars Lien, og postdoktor, Marja Leonhardt, bestemte seg for å se nærmere på problemstillingen. Studien de designet fikk både en kvalitativ og kvantiativ del.
Intervjuene knyttet til den kvalitative delen av studien ble gjennomført i september og oktober (høsten 2020) og resultatene er nå analysert og klare.
Hva forteller informantene om livene sine under nedstengingen våren 2020?
- Alle sa at de slet veldig under lockdown. De savnet fysisk kontakt og det å kunne klemme sine nærmeste. De fleste var ikke redd for å bli smittet selv, men var veldig redde for å smitte andre, forteller Marja Leonhardt som har gjennomført intervjuene i den første studien.
Flere av informantene uttalte at også de var redde for å bli en byrde for samfunnet dersom de ble syke. En kvinne ordla seg slik:
«Jeg kunne heller ha fått dødd i stedet for mange andre som har dødd, jeg er en gammel narkoman.»
- En informant beskrev følelsen av å bli sett på som smittsom “Folk ser på meg, og ser et levende virus”, forteller Leonhardt.
Hun tror allerede eksisterende stigma forsterket frykten deres for å smitte andre. Noe som gjenspeiles i sitatet fra en annen informant:
«De ansatte behandler oss som vi er ekle. Vi er selve viruset. De leverer ting på døra. Kommer ikke lenger inn.»
Frykt for å miste sosiale nettverk
En annen uttalt bekymring hos mange av informantene var frykten for å miste sosiale nettverk.
«Jeg var redd for å miste plattforma jeg hadde bygd opp etter at jeg har vært rusfri, det var skummelt.»
Flere av deltakerne i studien var underveis i bedringsprosesser hvor nye rutiner og miljø var sentrale elementer. En plutselig nedstengning av samfunnet kastet om på det påbegynte arbeidet.
Ulike strategier
I møte med koronapandemien måtte vi alle finne nye måter å takle hverdagen på. Det var også tilfellet for personene Leonhardt intervjuet. For noen ble bortfallet av arbeid, sosiale møteplasser og aktiviteter en tøff overgang.
- En av informantene i studien fortalte meg at han til daglig hadde et arbeidstiltak hvor han vasket doer. Da samfunnet stengt ned falt dette tiltaket bort. Det var et arbeid han oppfattet som veldig meningsfullt, selv om det kanskje ikke var en spesielt fin jobb.
- Det sier noe om hvor viktig det er å opprettholde lavterskeltilbud. Struktur er sentralt for disse menneskene. Det å ha noe å gå til hver dag gir mening i livet, å møte andre mennesker, kommenterer Leonhardt.
«Da koronaen kom, ville ingen kjøpe blader lenger av meg. Jeg savner jo arbeidsrutinene.»
Viktig å forebygge ensomhet
Personer som lider av samtidig rus og psykiske lidelser (ROP-lidelse) er i utgangspunktet en sårbar gruppe. De skårer dårligere på parametere innen helse og økonomi, og har oftere sosiale utfordringer sammenlignet med den øvrige befolkningen (Brukerplan 2019).
Bortfallet av rutiner og aktiviteter kan derfor skape et ekstra stort tomrom og økt ensomhet. En realitet dette enkle sitatet er med på å belyse:
«Da XXX stengte, hadde jeg intet sted å gå til.»
Leonhardt mener helse- og sosialtjenestene bør være ekstra oppmerksomme rundt denne problemstillingen ved endringer av tjenestetilbudet.
- Det bør legges en plan for alternative aktiviteter og tiltak. Slik en annen deltaker i studien fortalte om. Han spilte til vanlig på et fotballag som under nedstengingen ikke fikk lov til å trene sammen som normalt. Isteden ble dette tiltaket erstattet med walk-and-talk i mindre grupper. Det ble satt stor pris på.
Nye og gamle hobbyer
Perioden med nedstenging var ikke kun negativ for alle deltakerne i studien. Flere av informantene har også fortalt om positive følger. En av informantene fortalte at han hadde lest den første boka i livet sitt:
- Vedkommende hadde aldri lest en bok i hele sitt liv, men nedstengingen førte til at han måtte fylle tiden sin med en ny aktivitet og med det var hans første bok blitt lest, forteller Leonhardt.
En annen informant fortalte at han hadde tatt opp igjen gitarspillingen og at dette også medførte mindre bruk av rusmidler.
«Spilte mye gitar fordi jeg var mindre med andre og drakk mindre og mindre røyking fordi er mindre sosialt».
Andre igjen benyttet tiden til å bli bedre kjent med seg selv, lærte seg å trives i sitt eget selskap og kom seg ut på tur.
Det var imidlertid de som fra før var mest oppegående som klarte å finne/engasjere seg i nye aktiviteter. Blant noen av informantene ble overlevelsesstrategien bruk av mer rusmidler.
Økt rusmiddelbruk
Rusmiddelbruken blant informantene varierte. Flere av deltakerne oppga at de under nedstengingen ruset seg mer enn tidligere, og også på andre stoffer enn hva de tidligere hadde ruset seg på.
«Det største utfordringen var å skaffe seg nok rus. Jeg trengte noe sterkere enn det jeg var vant til.»
- Noen gikk ned på rusmidler fordi de ikke kom seg ut. Andre ruset seg mer og på hardere stoffer enn tidligere. Ut fra hva informantene fortalte hadde de ingen problemer med å skaffe seg rusmidler. Selv om informantene bodde et stykke unna Oslo rapporterte de om god tilgang på stoff, forteller Leonhardt.
Hun tenker den økte rusmiddelbruken ble en form for selvmedisinering for å håndtere nedstengingen og bortfallet av annen aktivitet. Noen av informantene fortalte at de drakk slik at de slapp å kjenne på følelser, andre brukte amfetamin for å lindre uro.
Hva kan sosial- og helsetjenestene lære av erfaringene dere har samlet?
- Jeg tenker det er veldig viktig å ikke stigmatisere og umyndiggjøre mennesker med ROP-lidelser ytterligere. En av historiene jeg fikk fortalt var virkelig nedverdigende.
- Under nedstengingen ble rutinen rundt daglige innkjøp endret i ROP-boligen informanten bodde i. Beboerne fikk ikke lenger lov til å reise og handle selv. De måtte skrive handleliste og gi fra seg bankkort og pinkode slik at en av de ansatte reiste og handlet for dem. Dette hadde ikke vært akseptabelt for noen annen brukergruppe, mener Leonhardt.
Hun mener denne typen tiltak, som ble innført i starten av pandemien, var for strenge og rigide. Mennesker med ROP-lidelser ble fratatt både selvstendigheten og bevegelsesfriheten sin.
Leonhardt har forståelse for at situasjonen var ukjent og at tjenesteapparatet sikkert hadde gode hensikter, men håper man kan trekke læring av hvilken signaleffekt denne typen tiltak medfører.
Om studien
Postdoktor Marja Leonhardt og medforsker Morten Brodahl har gjennomført intervjuene til den kvalitative delen av studien.
Til sammen har de intervjuet 22 personer med ROP-lidelse i alderen 23 - 65 år, hvorav 15 var menn og 7 var kvinner. Intervjuene ble gjennomført i september og oktober 2020.
Leonhardt skal nå jobbe videre med den andre delen av studien som vil være en gjennomgang av relevant statistikk hentet fra Norsk pasientregister (NPR), Reseptregisteret, Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS) og registerdata hos Statistisk sentralbyrå.
I denne delen skal hun søke å finne svar på følgende forskningsspørsmål:
- Hva er forekomsten av COVID-19 under det nåværende utbruddet blant personer med ROP-lidelse sammenlignet med befolkningen generelt?
- Hva er risikofaktorene for COVID-19 blant personer med ROP-lidelse?
- Har omsetningen av reseptbelagte psykotropiske medikamenter økt under COVID-19-utbruddet?
- Hva kjennetegner bruken av spesialiserte helsetjenester for personer med ROP-lidelse under COVID-19-utbruddet?
Les mer om studien: Hvordan har personer med ROP-lidelse mestret korona-pandemien?
Les rapporten fra den første studien: Hvordan opplever personer med samtidig rus og psykiske lidelser utbrudd av COVID-19?