Forskerne Trond Grønnestad og Hildegunn Sagvaag har kartlagt tilbakemeldingene fra aktører i det åpne, illegale rusmiljøet om erfaringene deres med legemiddelassistert rehabilitering i studien Stuck in limbo: illicit drug users’ experiences with opioid maintenance treatment and the relation to recovery.
Studien er en del av doktoravhandlingen til Grønnestad, og er andre artikkel i en serie på tre. Den første artikkelen, «The Bench», beskriver livet i det åpne, illegale rusmiljøet i en mellomstor norsk by. Grønnestad oppholdt seg i miljøet i ett år, og «Stuck in limbo» tar utgangspunkt i erfaringer han gjorde på benken:
− Hver gang jeg nevnte LAR for folkene jeg oppholdt meg sammen med, oppsto det mye irritabilitet og sinne. Forholdet de fleste hadde til LAR, var slett ikke positivt, forteller han.
Forskeren etterlyser større dialog mellom brukerne og ansatte i LAR, og foreslår å løsne litt på kravet om at brukere må være avholdende fra andre, illegale stoffer for å få være med i LAR. På den måten kan tjenesten bli mer fleksibel og mindre kontrollerende, noe som vil komme begge parter til gode.
Ett års feltarbeid
Gjennom ett år tilbragte Grønnestad tre dager i uka i det åpne, illegale rusmiljøet. Han opprettholdt kontakt med miljøet i tre år etterpå som en del av en større etnografisk studie.
Forskeren var i kontakt med 70-80 personer i miljøet i løpet av dette året. I alt åtte personer deltok i et delvis strukturert intervju om sine erfaringer med LAR. Elleve intervjuer utgjorde datamaterialet for studien, i tillegg til notater fra samtaler med i alt 17 personer under feltstudiet. Sju kvinner og 18 menn med gjennomsnittsalder rundt 40 år deltok i studien.
To forskere analyserte datamaterialet for å sikre større troverdighet i studien.
Negative erfaringer
Forskerne oppsummerer LAR-erfaringene til deltakerne i fire hovedtemaer:
- Tap av håp
- Å føle seg fanget i LAR
- Subutex/metadon er ikke nok
- Stigmatisering av identitet
Deltakerne oppga at den sterkeste motivasjonen for å kutte ut heroin og være med i LAR, var at de var slitne av mange års rusmisbruk og ønsket seg et «normalt» liv. De fleste hadde knyttet store håp til LAR, og hadde hatt forventninger om at substituttrehabiliteringen skulle rette opp livene deres. Når disse forventningene ikke ble møtt, eller deltakerne følte at de selv ikke levde opp til egne forventninger, skyldte mange av dem på LAR. De ga uttrykk for at de følte seg forrådt fordi programmet ikke tilbød hjelp til å opprettholde håpet om et bedre liv.
«Subutex er ikke heroin»
Et annet viktig tema var at erstatningsstoffene ikke hadde samme effekt som heroin. Metadon og Subutex holder bare abstinenssymptomer i sjakk, men gir ingen rus på linje med heroin. Dette opplevde deltakerne som et stort savn.
Ifølge forfatterne hadde deltakerne vansker med å forklare hvorfor heroin var så viktig for dem, men mange av dem brukte stoffet som en mestringsstrategi for smertefulle og traumatiske barndomsminner. I tillegg søkte de beskyttelse mot skyldfølelsen de hadde for handlinger utførte i rusa tilstand.
Erstatningsstoffene fjernet ikke de vonde følelsene like effektivt som heroin, noe som førte til at mange av deltakerne fant andre måter å redusere smerten på, blant annet ved å spe på med illegale midler. Siden LAR ikke tillater samtidig bruk av illegale rusmidler, følte deltakerne at de ikke kunne snakke om det, av redsel for å miste LAR.
Krenket
Mange av deltakerne oppga at de opplevde det som svært krenkende å bli utsatt for kontrollen i LAR.
Forfatterne trekker fram at det å føle tilhørighet og være del av et fellesskap, er en viktig faktor i rehabiliteringen ved rusmisbruk.
LAR-deltakere er folk som har vært tunge brukere av rusmidler i lang tid, en gruppe som omgivelsene gjerne gir en stigmatiserende identitet med mange negative kvaliteter. Deltakerne i studien opplevde at dette stigmaet hang ved dem når de forsøkte å tre ut av det illegale rusmiljøet og inn i «normale» liv. Mange oppga at de følte seg ensomme og mistet en følelse av tilhørighet når de fjernet seg fra det åpne rusmiljøet.
Endret perspektiv
Doktorgradsstipendiat Trond Grønnestad ved Universitet i Stavanger understreker at forskningsarbeidet hans og funnene i studien gjelder en liten gruppe mennesker, det vil si de som oppholder seg i åpne, illegale rusmiljøer, og at han ikke kan uttale seg om andre grupper av LAR-brukere.
Han ønsker også å framheve at studien ikke formidler hele sannheten om LAR:
− Ansatte i LAR vil kanskje si at det fins en annen sannhet. Jeg har prøvd å formidle hvordan de det dreier seg om tenker om LAR.
Forskeren forteller at han selv endret seg i løpet av året han satt på benken sammen med folk fra rusmiljøet:
− Jeg fikk et annet perspektiv og ble mer ydmyk. Det er et hardt liv. Du kan ikke bevege deg fritt i byen, ingen vil ha deg der. Benken er et fristed i det offentlige rommet for denne gruppa.
Han beskriver et stort ubehag ved å være en «paria».
− Da jeg gikk med disse folkene i byen, gikk folk i en stor bue rundt meg. Jeg kjente på et stort ubehag over at folk ikke vil ha noe med meg å gjøre, at jeg oppleves som frastøtende. Det gjorde inntrykk på meg. Vi må ha en plass for disse menneskene der de kan være i fred.
Dialog og amnesti
Grønnestad trekker fram mangelen på dialog som svært ødeleggende for LAR-tjenesten:
− Alle føler at de sitter fast i en ikke-dialog, både brukerne og de som yter tjenesten. De er fanget mellom himmel og helvete; de er låst fordi de ikke kan snakke om det, mener han.
Forskeren mener LAR ikke er bygget på tillit, men på kontroll.
− Utgangspunktet er at «brukerne kommer til å lure oss». Brukere som ikke ønsker å lure noen, opplever denne kontrollen som enormt krenkende, forteller han.
Grønnestad spør seg hvordan man kan skape et system som er bygget på tillit, og ser for seg et prøveprosjekt i mindre skala der LAR-tjenesten er mer fleksibel, for å se om dette kan fungere:
− Vi kan spørre brukerne om hva som ville fungere for dem og legge opp tjenesten etter det. Det skader jo ikke å snakke om at de bruker andre rusmidler ved siden av metadonen, mener han.
Foreslår å gi heroin
Forskeren viser til Portugal, som fører en helt annen og mer liberal ruspolitikk enn den vi har i Norge.
− Portugiserne har klart å få overdosetallene ned, og i stedet for straff tilbyr de behandling og hjelp, sier han.
Flere av brukerne Grønnestad snakket med, ser for seg at man kunne bruke heroin i stedet for Subutex, slik det gjøres i Danmark.
Grønnestad påpeker at lovverket i Norge gjør det vanskelig.
− Utfordringen er jo at man skal ha en forsvarlig helsetjeneste. Her kan det butte imot, for hvis man gir et farlig stoff til en person som kanskje ikke bør ha det, kan man få problemer med loven, sier forskeren.
Han mener det likevel ville være verdt å gjøre et prøveprosjekt med heroinassistert behandling.
− Jeg tror ansatte i LAR også kunne tenke seg å prøve ut noe slikt. Slik det fungerer nå, er ikke tilfredsstillende for noen av de involverte. Vi må være villig til å prøve ut mer enn det vi gjør i dag og ikke henge fast i fordommer, avslutter han.
Kilder:
Trond Erik Grønnestad og Hildegunn Sagvaag. Stuck in limbo: illicit drug users’ experiences with opioid maintenance treatment and the relation to recovery. International Journal of Qualitative Studies in Health and Well-being. 2016; 11: 10.3402/qhw.v11.31992. Published online 2016 Oct 21.