– Når er nok nok? Hvor lenge skal brukere leve med kontrollregime i LAR? Hvilke betingelser skal vi legge til grunn for å kunne lempe på kontrolltiltakene ovenfor en enkelte? Dette er fremdeles uavklarte spørsmål. For mange brukere kan det oppleves som besværende å bli gjenstand for kontroll år etter år, sa Helge Waal da han presenterte rapporten LAR 20 år – Status, vuderinger og perspektiver i Oslo i begynnelsen av juni.
Fra sin spede begynnelse med 200 brukere i 1998 har legemiddelassistert rehabilitering (LAR) vokst til å omfatte mer enn 7500 mennesker ved utgangen av 2017. I de tjue årene ordningen har eksistert, har rundt 12.000 mennesker fått LAR-behandling. Fremdeles er det en «betydelig» andel av målgruppen som ikke får tilbud om LAR, mente Waal.
– Det kan være på tide med en mykere innskrivningspraksis for å sikre at flere får nødvendig og nyttig behandling, sa han.
Geografisk variasjon
LAR er bygget opp i samarbeid med kommune- og spesialisthelsetjeneste. I dag er LAR tilgjengelig i alle norske kommuner, men det er store geografiske forskjeller i antall brukere og kvalitet på behandlingen.
– En vellykket LAR-behandling er avhengig av god kompetanse i både kommunen og helseforetaket. Vi ser at det er varierende kvalitet på LAR-tilbudet, og mye skyldes varierende kompetanse i kommunen, fremhevet Waal.
Få i arbeid
Statusrapporten gir informasjon om hvordan det går med brukerne i LAR. Resultatene viser at de fleste har fått rimelig orden på økonomien i form av uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger. Kun 20 prosent av brukerne er i noen form for arbeid.
– 80 prosent av brukerne i LAR er uten arbeid. Tallet har vært relativt stabilt de siste femten årene, og det er ingen tegn til bedring. Dette bør vi ikke være fornøyd med, understrekte Waal.
Bosituasjonen for LAR-brukere er derimot ganske bra. Nesten 80 prosent av brukerne har egen bolig.
Andre positive resultater er at brukerne blir i behandling over lang tid, og at det er lite utbredt HIV-smitte blant LAR-brukere. Én prosent av brukerne er HIV-positive, noe som er svært lavt i internasjonal sammenheng, ifølge Waal.
Vil ha mer testing av HCV
Imidlertid har over 40 prosent av LAR-brukere hepatitt-C, og her frykter Waal at mørketallene er store.
– Vi vet at testaktiviteten er lav mange steder i landet, så her er det nok en høy andel som er smittet, uten at det er blitt fanget opp. Nå som vi har fått nye, gode medikamenter mot hepatitt-C, er det ekstra viktig å teste brukerne, påpekte han.
Ifølge retningslinjen bør bruk av benzodiazepiner unngås så lenge man er i LAR. Likevel øker forskrivningen av disse legemidlene. I dag blir nesten én av tre LAR-brukere forskrevet benzodiazepiner.
En annen utfordring er at en høy andel av brukerne i LAR har psykiske vansker som de i beskjeden grad får spesifikk behandling for. Waal pekte på kravet til egenandel som et stort hinder mot å få brukergruppen inn til samtaler.
Lav levealder
I fjor var det 122 dødsfall blant LAR-gruppen. Snittalderen var 50 år. 73,5 prosent døde av somatiske årsaker, 19,2 prosent døde av overdose og 7,2 prosent døde av ulykker eller annen voldsom død. Waal mente LAR ar en klar overdoseforebyggende effekt, men understrekte også at gjennomsnittlig levealder for brukergruppen er svært lav sammenlignet med normalbefolkningen.
– Alt i alt kan vi si at brukere i LAR har tryggere livssituasjon enn før med ordnet økonomi og bolig. Men få er i jobb, mange har lite nettverk, og vi kan stille spørsmål om livskvaliteten deres er blitt nevneverdig bedre, undret Waal.
Han oppsummerte med å si at den norske LAR-behandlingen er god etter internasjonal standard, og gjentok behovet for endepunktsrutiner og lemping av kontrolltiltak. Han etterlyste også flere strategier for å fremme aktive og meningsfulle liv.